Å få ned Hellas’ gjeld må være en del av løsningen på krisen i Europa. Her må Norge bidra, mener Arne Jon Isachsen.
DEBATT: Arne Jon Isachsen om Hellas
Den greske statsgjelden er et problem. De som ytet lån til Hellas i utgangspunktet, har klart å skyve byrden over på andre. At andre, les den europeiske sentralbanken (ECB), det internasjonale pengefondet (IMF) og andre lands regjeringer gikk med på det, er den store tabben.
Om det var du og jeg og private banker og foretak som satt på gjelden, ville det vært en relativt smal sak å skrive den ned. Mye hyl og skrik selvfølgelig, men ikke det problemet vi i dag har.
- Les også: Når den greske gjelden blir for stor
Gjelden som ikke ble skrevet ned
Som består av hva? Som består av at IMF aldri har skrevet ned gjeld. Og at ECB knapt har egenkapital til å skrive ned gjeld. Mer generelt, disse internasjonale organisasjonene vil ikke skape presedens for at det er mulig å skrive ned gjeld. Da vil tyngden i deres råd og evnen de har til å løse problemer senere bli alvorlig svekket.
Hva har Norge med dette å gjøre, mon tro? I utgangspunktet ingen ting. Ved nærmere ettertanke noe likevel.
Har Norge noe med dette å gjøre?
Vi har et statlig oljefond på rundt regnet tusen milliarder dollar. Disse pengene har vi samlet opp fordi vi fikk en god sveip av Nordsjøen for oljeboring; var flinke til å lete; flinke til å skattlegge; og flinke til å samle opp overskuddene som etterhvert ble større enn man noen gang hadde drømt om. Og nå altså, på snaue 1.000.000.000.000 dollar.
Hva er det som står på spill? Hellas' tilhørighet. Skal Hellas forbli i EU? Beholde euroen? Forbli i Nato? Om Hellas glir ut av vår egen sfære, kan konsekvensene bli større enn noen aner.
Plan for å redde Hellas
Her er planen:
- Oljefondet - eller Statens pensjonsfond utland (SPU) - henvender seg til kreditorene som sitter på tilsammen rundt 400 milliarder dollar i greske statspapirer. Norge tilbyr å betale 200 milliarder dollar for disse fordringene, det vil si halv pris.
- IMF og EU som mottar 200 milliarder dollar fra Norge, og må ta noen enkle grep slik at man i regnskapene ikke registrerer tap. For det vil, som nevnt over, skape en uholdbar presedens. Fordringene på Hellas på 400 milliarder dollar blir stående i bøkene til EU og IMF. Men man letter på betingelsene. Fast rente på én prosent, og løpetiden på 25 år. l De 200 milliarder dollarene som Norge legger på bordet, blir satt på en konto med fast rente på fem prosent rente, gjeldende i 25 år.
- To av de fem prosentene man får på plasseringen av de 200 dekker renten på én prosent som de 400 krever. Det gir tre prosent i overskudd på de 200. Når noe vokser med tre prosent i året, vil det doble seg på 25 år. Vel, etter 25 år vil da de 200 ha vokst til 400. Og kravene fra EU og IMF kan innfris.
- De 200 milliarder dollarene som Norge bidrar med i starten, må grekerne tilbakebetale til oss nordmenn, la oss si over en 20-års periode, til en passende rente, la oss si tre prosent. For Hellas som nå har en gjeld tilsvarende 175 prosent av bnp, er gjelden dermed kuttet ned til tilsvarende 80 prosent av bnp. Hvilket er fullt ut håndterlig.
Få ned gjelden - en del av løsningen
Norge eier nærmere tre prosent av alle børsnoterte aksjer i Europa. Vi casher dermed inn tre prosent av den årlige dividenden fra alle disse selskapene. Er det noen rimelighet i slikt?
Vel, rimeligheten øker vel om vi viser statsmannskunst og storsinn og legger 200 milliarder dollar i potten. Som et lån for å redde den bestående orden i Europa.
Grekerne har problem med samhold og solidaritet; temaer som en skarve samfunnsøkonom ikke makter å overskue. Men uansett vil det å få gjelden ned være en del av løsningen for landet der demokratiets vugge sto.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 9. juli 2015.