Jeg har vært medlem av EU. Her er destillatet av hva jeg lærte, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved FAFO.
Vi er ikke mange norske, bare et snes, som har vært ordentlig medlem av EU.
Før folkeavstemningen i 1994, da Norge hadde søkt om medlemskap og avtalen var fremforhandlet, ble landet opptatt som kandidatmedlem. Da fikk norske statsråder møte i Rådet for Den europeiske union, som består av én regjeringsminister fra hvert EU-land.
Så i et halvt års tid møtte jeg flere ganger som norsk utdannings- og forskningsminister på like fot med de andre EU-landenes ministre. Som sommerlektyre vil jeg røpe hva jeg lærte fra disse møtene.
Har du noe å si, så får du noe å si!
Den første og viktigste erfaringen var: Har du noe å si, så får du noe å si! Selv om ministrene som møter, er forankret i ulike partier og nasjoner, hører de på argumenter, kan endre syn og søker felles løsninger.
Likevel har man et problem: Med over 15 ministre som snakker ulike språk og har hver sin delegasjon på stolene bak, er det stritt å få oppmerksomhet for det man sier.
For ministrene kommer med stinne dokumentmapper. Ikke alle har rukket å lese alt, så de prøver å komme a jour under selve møtet. I tillegg kommer avbruddene mens de er der: det er alltid noen som vil ha tak i ministeren hjemmefra, mens folkene i delegasjonen vil nytte høvet til å ri sine kjepphester for statsråden.
Og ja, det er mange små distraksjoner også: muligheten til å lese e-post og sms (og nå: til å surfe), til å erte og flørte med journalistene som lusker i korridorene. Så selv om møtets dagsorden følges og ordet styres, summer mye annet på samme tid.
Kunsten å vinne gehør
Hovedproblemet er altså: Hvordan få gehør for det du sier?
Det holder ikke å kunne svinge champagneglasset belevent med store ører for å være en god representant for fedrelandet.
Her er destillatet av det jeg lærte i EU, til bruk for ambulerende statsråder, håpefulle UD-aspiranter - eller rett og slett for alle som vil trenge gjennom støyen rundt møtebordet der deltakerne både er mangelfullt forberedt og kronisk distrahert:
- 1. Hør på de andre - og se på dem! Fang blikket når de kikker opp fra manuset. Ofte er du den eneste som gjør det, så taleren legger merke til deg.
- 2. Når du selv får ordet, begynn med en spøk. Ofte vil bare en eller to andre følge med og oppfatte vitsen. Men når de ler, virrer de andre ministrene fort rundt og spør: «Hva sa han?» Har sidemannen eller noen i delegasjonen bak fått det med seg, vil ministeren som oppdateres, også trekke på smilebåndet, om noe forsinket.
- 3. Når du får ordet, referer til de andres innlegg - ved navn. De som hører eget navn eller land nevnt, spisser ørene. Ja, de vil ta deg for å være klok som har fanget opp noe av det de sa. Og taleskriveren i delegasjonen bak vil si til sin minister at det vakte oppmerksomhet.
- 4. Lag selv en tett argumentasjon, gjerne med punkter, slik at linjen i tankerekken er tydelig.
- 5. Lag en metafor som sammenfatter poenget ditt. Ikke minst i EU faller man lett for bilder og etiketter som fortetter en tankegang. Et eksempel er «variabel geometri», som var særlig populært blant dem som kunne lite matematikk. «Flexicurity» er et annet - det levde danskene lenge på. Selv gjorde jeg lykke med «Donald-Duck-efekten» (omtalt på denne plass i 2011). Den refererer til Donald, som, uten å være klar over det, muntert vandrer utfor et stup. Spaserturen fortsetter i løse luften, og går bra - helt til Donald ser ned og oppdager at han ikke har fast grunn under beina. Da bærer det - med et skrik - bums i bakken. Dette skjer ofte med politikere, som fortsetter som før uten å oppdage at de har mistet bakkekontakten eller at virkeligheten er blitt en annen. Jeg måtte selv smile da jeg hørte ministre og ambassadører etterpå slå rundt seg med «Donald-Duck-efekten», både ved konferansebordet og i salongene.
- 6. Hold innlegget kort - og når du er ferdig, avslutt med nok en spøk. De som stadig henger med, belønnes med nok en latter.
- 7. I ditt neste innlegg, følg formelen på nytt. Du vil da oppdage at straks møtelederen gir ordet til «The Delegate from Norway», tar de andre på seg høretelefonene: de vil ikke gå glipp av noe å le av.
På ministermøter i EU vil du i tillegg oppdage dette: Allerede på ditt andre møte er du blitt veteran.
For med så mange medlemsland, er det alltid et valg. Noen som deltok på ditt første møte har mistet taburetten, og etterfølgeren har mindre erfaring enn deg. De andre veteranene husker dette: Han som sa noe artig, snakket om meg!
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 17. juli 2015 med overskriften "Jeg har vært medlem av EU".
Tekst: Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI og forsker ved FAFO.