De norske pengene svekker empatien vår. I myke stoler med pulled pork på tallerkenen er vi blitt likeglade overfor lidelser langt borte, skriver Øyvind Kvalnes.
KRONIKK: Øyvind Kvalnes om hjelpsomhet
Da jeg ryddet på loftet i sommer, fant jeg en lommebok med en historie. Den er i brunt skinn og har navnet M. Baardseth inngravert i skinnet. Lommeboken var en gave som bestefaren min på Hamar fikk fra en russisk krigsfange.
Under krigen ble bestefar beordret til å være med på å avluse fangene. De var radmagre og utsultede, og bestefar var blant dem som smuglet inn brødskiver til dem. Bestemor sto på kjøkkenet hjemme og smurte matpakkene. Bestefar skjulte dem i frakken sin når han gikk forbi de tyske fangevokterne.
Penger svekker empatien
Hjelpsomhet er en grunnleggende egenskap hos mennesker, men forskning viser at den svekkes kraftig av rikdom og velstand. Empatien vår svekkes i takt med den norske velstanden som stiger. Hvordan er det mulig å dra på ferie til Middelhavet og nyte sin moussaka i strandkanten uten å la seg affisere av at druknede skylles opp på land noen hundre meter bortenfor?
Sosialpsykologiske eksperimenter utført av Paul Piff, Kathleen Vohs og andre viser at penger svekker empatien og dermed også drivkraften for å stille opp for andre. I den norske velstanden av i dag har de færreste personlige erfaringer med nød og knapphet. Vi tar det for gitt at det alltid er mat i butikkhyllene, og at ethvert tilløp til murrende mage kan stilnes raskt. Dermed har vi vanskelig for å leve oss inn i situasjonen til personer som mangler mat eller har det vanskelig på andre måter.
Hjelp som skjult egoisme
Hvorfor tok besteforeldrene mine sjansen på å smugle inn mat til de russiske krigsfangene? Hva er det mer allment som beveger oss til å hjelpe? Forskningen på feltet viser at en hjelp kan stamme fra både andreopptatte og selvopptatte motiver.
C. Daniel Batson forklarer hjelpsomhet som et utslag av altruisme og omsorg for andre mennesker. Vi ønsker virkelig å gjøre en positiv forskjell for andre og følger dermed nøye med på hva som skjer videre med dem vi har hjulpet.
Den andre forklaringen går ut på at empati fører til hjelpsomhet via egoisme. Grunntanken i denne forklaringen er at folk med høyt empatinivå opplever andres nød som så personlig ubehagelig at de trenger å finne et utløp.
Robert Cialdini er blant forskerne som mener at hjelpsomhet er motivert ut fra en skjult form for egoisme. Den empatiske hjelperen er først og fremst selvopptatt og hjelper for å slukke sin egen smerte.
Ute etter personlig gevinst
Vi har grunn til å være på vakt mot de selvopptatte hjelperne, siden de stiller opp for andre for å innhente en personlig gevinst. En slik hjelper kan være temmelig likegyldig til det videre forløpet.
Når Norge i stor skala gir utviklingshjelp til fattige land, kan dette sees på som en innsats for å vise oss selv og resten av verden av vi bryr oss. Vi er forbløffende lite opptatt av om hjelpen kan dokumenteres å ha langsiktig, positiv effekt.
Har bidragene våre kommet samfunnet til gode, eller har de havnet i lommene på korrupte ledere? Blir lastebilene og det medisinske utstyret vi har forært til afrikanske land, brukt, eller står de og ruster ned? Dette følger vi ikke så nøye med på.
Så fort godfølelsen over å hjelpe setter inn, kan vi snu ryggen til det videre forløpet. Selvopptatte hjelpere slår seg til ro når den personlige gevinsten ved å fremstå som en god hjelper er innkassert.
Dassmort og dårlige poteter
Smalhans er navnet på en tilstand av fattigdom og nød. På St. Hanshaugen i Oslo ligger det en restaurant med det navnet. Jeg var med på et stort familiemåltid der i våres. Onkelen min humret godt over at de lekre rettene vi fikk servert, ble kalt husmannskost.
Han fortalte at bestefar vokste opp på en husmannsplass på Hedmarken. Ungene ble sendt for å fiske mort til middag. Fisken holdt gjerne til i den delen av dammen hvor kloakken rant ut, og ble derfor kalt dassmort. I kjelleren sto det alltid en bøtte med denne fisken. En middag besto gjerne av dassmort og poteter som var så dårlige at bonden selv ikke ville spise dem.
Det var noe annet enn vår tids såkalte husmannskost: Pulled pork med agurk, sesamsalat og chillipoteter og tre typer Smalhansbacon med kimchee, lakris- og pepperlaurbær.
Penger mellom hendene
I Norge er det i dag svært få som har erfart smalhans slik mine besteforeldre og mange i deres generasjon gjorde. Dette gjør at den aktive, engasjerte og langsiktige hjelpen kan sitte langt inne. Drivkraften til å gjøre en varig innsats mangler.
Velstanden bidrar til distanse overfor andres smerte. Det viktigste blir å gjøre noen symbolske handlinger som kan gi god samvittighet, snarere enn å gjøre en slagkraftig og effektiv forskjell for andre.
Vi trenger ikke være fanget i dette mønsteret, men kan prøve å motarbeide sløvsinnet som ser ut til å sette inn blant borgere som mangler smalhanserfaring og har mye penger mellom hendene.
Vi kan yte en form for hjelp som setter mottakerne i sentrum og er gitt på deres betingelser, snarere enn å tilfredsstille vårt eget behov for å ha rene hender.
Referanser:
Øyvind Kvalnes (2015): Hjelp. Hvordan kan vi gjøre en forskjell for andre? Cappelen Damm.
Denne artikkelen er publisert som kronikk i NRK Ytring 20. august 2015.