Frivillig kommunereform kan gi mye skrik og lite ull. Den kjører seg fast i lokale interesser og gir lite uttelling.

Kronikk: Jørn Rattsø og Rune Sørensen om kommunereformen

I prinsippet er tanken om frivillige sammenslåinger god. Kommunene vet best om lokale forhold og hvordan de kan høste gevinster ved en sammenslåing. Forhandlinger kan lede til enighet om lokalisering av kommunesenter, plassering av institusjoner, og felles utbyggingsplaner for ny kommune.

Men lokale prosesser har sine klare begrensninger.

Snubletråder

Det er store forskjeller i inntekter og gjeld. Noen har solid skattegrunnlag og penger på bok. Når nabokommunen er i motsatt situasjon er det lite fristende med en fusjon. Kraftkommuner med høye inntekter vinner lite på sammenslåing med fattige naboer. Hvorfor skal Tydal dele kraftpengene med Selbu?

Partioppslutning varierer mellom kommunene. Røde kommuner fører rød politikk, kanskje med eiendomsskatt og høy satsing på barn og unge. Fusjon med en folkerik, blå kommune betyr at det røde flertallet går tapt. Det blir nytt flertall som bestemmer i en sammenslått kommune.

Konsekvensen kan bli avvikling av eiendomsskatten og penger flyttet til helse og eldreomsorg på bekostning av barnefamiliene.

En kan ikke vente entusiasme for sammenslåing hos de politiske taperne.

Selvstendighet har dessuten egenverdi. Hvorfor skal selvstendige Malvik underlegge seg stor-Trondheim? Fusjon betyr ny lokaliseringskamp. Hvis man fortsetter med flere administrasjonssentra og samme institusjonsstruktur som før, blir det lite gevinster.

Poenget må være å utnytte stordriftsfordeler og etablere større fagmiljøer. Det betyr at arbeidsplasser må flyttes, skoler nedlegges og nye etableres, investeringer konsentreres.

Ingen liker å miste lokale arbeidsplasser og få lengre reisevei til jobben eller skolen. Gammelt kiv mellom Hitra og Frøya kan bli vekket til live.

Kostnadene ved sammenslåing kommer raskt, mens det tar lang tid å høste fordeler.

Omlegging med lokal motstand vil begrense frigjøring av ressurser fra overlappende funksjoner og fornying av fagmiljøer er gradvis prosess. Helst skal kvaliteten på tjenestene bli bedre, og med mindre byråkrati. Med dagens oppgaver, finansiering og styring vil likevel disse gevinstene være moderate.

Større ambisjoner

Nasjonale politikere som satser på frivillighet ser små reformbehov og er fornøyd med lite. Vi har jo klart oss godt med å pøse penger inn i gamle strukturer. Det kan bli noen større kommuner her og der.

Den kommunereform Danmark har gjennomført, og som Finland nå diskuterer, har mye høyere ambisjoner. De vil at kommunene skal ha en større rolle i samfunnet. Kommunene skal avlaste statlig byråkrati, sikre sterkere regional vekst i næringsliv og befolkning, og flytte politisk makt utover landet. De skal overta tyngre statlige oppgaver, ha innflytelse på infrastruktur og utbyggingsmønster som monner i regional utvikling, og baseres på eget skattegrunnlag.

Norske kommuner er i sammenligning sterkt statsavhengige, både i tjenestetilbud og finansiering. Statlige sektorer regulerer i detalj kommunale oppgaver og de fleste kommuner er sterkt overføringsavhengige. Alle er vendt mot staten for å få penger og instrukser. Omstillingstrykket er lite. Man kan vente på nye bevilgninger fra sine venner på Stortinget. 

Nasjonal reform

Politikerne bør revurdere reformbehovet her hjemme. Omstillingene kan ikke bare overlates til næringslivet, de må tas i offentlig sektor også.

En svak og fragmentert kommunesektor og oppsplittede byregioner har konsekvenser. Sentraliseringen av befolkningen er forsterket, og ungdom er distriktenes største eksportartikkel.

Det er sviktende kvalitet i skole og eldreomsorg til tross for voldsom ressursøkning.

Kunnskapsproduksjonen i skolen står ikke i stil med det kunnskapsbaserte næringsliv landet skal leve av.

Bare en nasjonalt ledet reformprosess kan svare på utfordringene - regionale ubalanser, statlig byråkrativekst, lokal avmakt, ansvarsuklarheter og kvalitetssvikt i skole og eldreomsorg. Det må legges forutsetninger for nytt styringsopplegg.

Alle land som har lykkes med strukturendringer, har ledet reformene sentralt. Danmark har balansert nasjonale hensyn og lokale prosesser best. Nasjonale politikere ga klar beskjed om hvordan løsningen ville bli hvis ikke kommunene selv ordnet opp.

I Norge har nasjonale politikere stort sett abdisert fra dette ansvaret.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 15. august 2015 med overskriften "Kommunereform uten ambisjoner".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor Jørn Rattsø ved NTNU og professor Rune Sørensen ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på