Hvilken Vær Varsom-plakat følger konsernsjefer på tokt i fremmed farvann?, spør Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved FAFO.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om korrupsjon

Følger man toppene i næringslivet, slås man av to ting.

  • 1. For det første det oppblåste selvbildet: Verdensvante leder de med visjon og vilje, strategisk blikk og taktisk F teft. De tar ansvar, bygger der de kan og kutter der de må. De løfter foretakets omdømme. De er en egen rase som må belønnes hinsides alle skalaer.
  • 2. Men går det galt, åpenbares det at de ikke ante hva som foregikk. De er ofre for krefter hinsides kontroll - og andre har skylden. Plutselig er Store Hvite Far forvandlet til Stakkars Mann.

Altså: Går det bra, tar de honnør og honorar. Går det galt, er de på rømmen fra ansvar og regnskap, og gjør hva de kan for å tildekke det forløpne.

Miserene i Yara

Et aktuelt eksempel er miserene i Yara. Alt i 2008 slo en ansatt alarm om mulig korrupsjon. Men konsernsjef Jørgen Ole Haslestad gikk ikke til Økokrim før Dagens Næringsliv, etter utholdende og mesterlig graving ved journalistene Line Dugstad og Morten Ånestad, trykket sine første avsløringer i 2011.

Samtidig svarte selskapet med stonewalling, eller trenering, av journalistene som var på sporet. I januar 2014 erkjente Yara korrupsjon og vedtok en foretaksstraf på 300 millioner kroner.

Da hadde selskapets advokater sommeren før forsøkt å «forhandle med Økokrim med å foreslå at Yara ville godkjenne en bot om selskapets nåværende ansatte slipper tiltale», ifølge DN. Med andre ord: Yaras ledelse ville bruke aksjonærenes penger til å redde sitt eget skinn.

I gigantisk skala har dette skjedd på Wall Street, der selskapene som sto for den bevisste svindelen som førte til finanskrisen, har betalt langt over 1000 milliarder kroner i foretaksbøter, mens mennene bak er gått fri. Økokrim avviste Yaras forslag.

Historisk korrupsjonssak

I stedet ble selskapets toppledelse i perioden 2004-2008 tiltalt i Norgeshistoriens største korrupsjonssak. I juli ble alle dømt til fengsel - den tidligere konsernsjefen Thorleif Enger ikk tre år. Oslo tingrett skriver: «Tillitsbruddet overfor Yara var størst for Engers del. Han hadde muligheter til å stoppe korrupsjonen både i India og Libya.

Det var Enger som skulle påse at selskapets etiske regler og retningslinjer ble fulgt. I stedet ga han sin godkjennelse til at personer i hans lederteam begikk korrupsjon og viste dermed at korrupsjon var akseptert i Yara».

Fulgte ikke med

Ingen har erkjent straffskyld, alle har anket. Enger «hevdet at han var uskyldig fordi han ikke kjente til at selskapet han var øverste leder for, begikk grov korrupsjon i Libya og India», som Dagsavisens Hallgeir Westrum skrev.

Stakkars mann - han var så opptatt av å lede at han ikke fulgte med.

Men Enger og hans venner fulgte godt med på hva de fikk i betaling for sin «ledelse». Den 10. mars rapporterte DN at de fire dømte lenge har vært blant de best betalte i norsk næringsliv: Til sammen har de tjent 233 millioner i lønn og opsjoner.

Vi må avvente endelig dom. Men saken illustrerer flere prinsipielle spørsmål.
En moteretning innen foretaksteori kalles Corporate Social Responsibility, eller samfunnsansvar:

Samfunnssansvar på moten

Bedrifter kan regulere seg selv og følge både lovens bokstav og ånd. Men hvorfor skal aksjonærer gå mot en ledelse som er korrupt hvis de tjener penger så lenge den ikke blir knepet? I Yaras tilfelle, og i andre, er det ikke de private, men de ofentlige aksjonærene, som Folketrygdfondet og KLP, som har tatt afære.

Påberopelsen av at man ikke visste om hva underordnede gjorde, illustrerer det spillteorien kaller «strategisk uvitenhet»: Ledere vet hvilken informasjon de bør unngå for å unndra seg ansvar om noen knipes - mens de får bonuser hvis ingen blir det.

George Orwell kalte det protective stupidity. Eller som det heter i tv-serien Mission: Impossible: «Som alltid, dersom du eller noen i din IM-styrke skulle bli tatt til fange eller drept, vil statsråden benekte ethvert kjennskap til deres handlinger».

Yara-saken er ikke den eneste - vi vet ikke hva Telenor har gjort og hva dens daværende sjef Jon Fredrik Baksaas visste om transaksjonene gjennom Vimpelcom i Usbekistan.

Hvilken Vær Varsom-plakat følger konsernsjefer ved transaksjoner med korrupte land, via merkelige mellomledd og om store beløp? Kan landets beste menn ikke stille like opplagte spørsmål som førstesemesters studenter? Og hva med næringsminister Monica Mæland?

Om Yara-toppene blir endelig dømt, vil hun forlange bonusene tilbake for svik mot selskapet og skade forvoldt både for Yaras og Norges omdømme? Vil hun sørge for at rapporter som stadig hemmeligholdes, blir ofentlige? Hvem vil hun forsvare, og hvis interesser vil hun ivareta? Hvilke regler om bibehold av bonuser etter lovbrudd er hun i ferd med å utarbeide?

For forbrytelser skal vel ikke lønne seg?

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 7. august 2015. 

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI og forsker ved FAFO.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på