90 år tilbake fikk en ny stil sitt gjennombrudd under verdensutstillingen i Paris. Art deco var maskinalderens, urbanismens og forbrukersamfunnets estetikk.

KOMMENTAR: Christine Myrvang om forbrukersamfunnet

Høsten er loppemarkedstid, og er det noe som virkelig slår an blant den stilbevisste middelklassen, så er det gjenstander med det modernistiske uttrykket fra mellomkrigstida; Art Deco.

Stilen slo igjennom ved pariserutstillingen Exposition Internationale des Arts Décoratifs et Industriels Modernes i 1925. Først i 1960-åra fikk den sitt navn i kortbetegnelsen «art deco».

I Norge ble porselensformgiveren Nora Gulbrandsen og reklametegneren Harald Damsleth noen av de fremste eksponentene for den nye stilretningen.

Kommersiell kultur

Art deco hadde flere opphav, men den kommersielle kulturen i den franske hovedstaden var en viktig fødselshjelper. Reklameavdelingene ved de parisiske stormagasinene hadde utformet vindusutstillinger, plakater, kataloger og annonser som dristet seg til å bryte konvensjoner for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Motehusene beveget seg samtidig i enklere baner stilmessig, med en konfeksjonsindustri som kunne tilby billigere kopier for et større marked.

Den nye retningen ble videre påvirket av kubismen innen malerkunsten. Et geometrisk formspråk, med terninger, kuler og kjegler, brøt radikalt med tidligere stilarter.

Fortid og futurisme

Art deco var den moderne stil, men inneholdt samtidig tilbakeskuende elementer. Den utgjorde en syntese av fortid og futurisme, av oldtidshistorie og teknologiske utopier.

Oppdagelsen av Tutankhamons gravkammer i 1922 skapte en enorm interesse for oldegyptisk kultur, noe som påvirket både mote, reklame og design i 1920-åra. Border, linjer og sikksakkmønstre fra slike tempelfunn tilførte den nye stilen en eksotisk-historisk dimensjon.

Fortidsorientering og eksotisme ble blandet med en fascinasjon for teknikk, industri og oppfinnelser. Estetisk ga det seg særlig uttrykk i strømlinjeformen; symbolet på tempo og dynamikk, på selve framskrittet.

Den italienske futurismen representerte en revolusjonær og aggressiv variant av denne teknologioptimismen.

Vakre maskiner

I reklame, plakatkunst og andre grafiske art deco-produkter kunne man gjerne treffe på motiver som hurtigtog, dampskip, motorbåter, fly og biler. Samferdselsmidlene symboliserte en verden i bevegelse, i endring.

Art deco omfavnet maskinen. Fabrikkens masseproduksjon sto også sentralt i stilretningen funksjonalisme, som samtidig dagens lys. På Paris-utstillingen hadde den nyskapende arkitekten Le Corbusier en paviljong «for den nye tidsånden», med møbler og interiør i funkispreg.

Teknikken, mekanikken og estetikken skulle gå opp i en høyere enhet. Det enkle og ornamentsfrie var en hyllest til effektiv ingeniørkunst, et opprør mot forgangne tiders pyntesyke, mot falskt og utenpåklistret krimskrams.

Særlig ble den mer bruksvennlige funksjonalismen koplet til tidas brennbare politiske spørsmål, som sosial boligbygging, mens art deco dreide seg mer om det dekorative.

Det søte forbruksliv

Art deco og funksjonalismen var parallelle fenomener som begge ble uttrykk for den moderne stil. Programmessig hadde de noe egalitært og moralsk ved seg, men resultatet hellet likevel i retning elitisme. Dette var mest for den kjøpesterke middelklassen, som dyrket det uanstrengte livet i byene. Reklameindustrien fortalte publikum at problemer kunne løses gjennom konsum. Bare du kjøper nok en vare, blir du populær og lykkelig.

Norsk kunstindustri, representert gjennom bruksgjenstander som porselen, steingods og fajanse, nådde riktignok ut til et bredere publikum. Men å være moderne innebar å omfavne en materialistisk og omskiftelig forbrukskultur de færreste kunne ta del i til fulle.

Industridesign

Det moderne skulle være foranderlig, stiler skulle justeres, ting selges på ny i et annet estetisk uttrykk. Å redesigne produkter ble i seg selv en industri. Design for industrien ble industrialisert design. Særlig framtredende var dette i USA, etter krakket i 1929.

En rekke store forbruksvareprodusenter hadde fått egne avdelinger for kunst og design i 1920-åra. I 1930-åra ble dette satt ytterligere i system. Underkonsum og kjøpemotstand skulle elimineres. Art deco-stilens strømlinjeform ble det ultimate uttrykket for en slik forening av estetikk, teknikk og salg.

Bruk og kast

Ideelt sett skulle økonomien bli en friksjonsfri evighetsmaskin av produksjon og forbruk. Gjennom å tilrettelegge for «effektiv» sløsing, skulle en kriserammet industri dra seg selv opp etter håret.

I en slik massekonsumdrevet økonomi skulle Fru Forbruker konsumere i samme takt som vitenskap, teknologi og design var i stand til å fornye varene.

Med sin «kreative sløsing» skulle hun være den forløsende, innovative og progressive kraften i den moderne industrikapitalismen, så man for seg. Tingene skulle gis en innebygd foreldelse, et bevisst kort livsløp, for å stimulere økt etterspørsel.

Dette var kjernen i «bruk og kast»-tenkningen i etterkrigstidas forbrukersamfunn, og ble også en helt sentral årsak til miljøproblemene som tårnet seg opp.

Vel har ikke art deco-stilen skyld i klimakrisa, men den symboliserer like fullt overgangen til den sløsende og livsbejaende forbrukskulturen i Vesten som har trigget problemet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Dagbladet 26. september 2015 under vignetten "Historisk".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på