Neste gang du stønner over kø, kan du gruble over hvordan dine tapte timer kunne ha blitt en regning på noens kontorpult. Mens du stønner, mister vi velferd.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi

Norge bugner av ugjorte gjøremål.

Vi trenger oppgradering av skoler og sykehus. Vi ønsker bedre eldreomsorg. Vi skal øke mottaket av flyktninger. Vi trenger et troverdig militært forsvar. Listen stopper ikke på side 1 (eller 10 … ).

Alt dette skal leveres fra én kilde, nemlig arbeidstimer. La ingen fortelle deg noe annet. Selv roboter lages og styres av arbeidstimer.

I Norge arbeider vi 3,9 milliarder timer pr. år – og de timene holder bare så langt. Er det ikke da sløsing med en knapp ressurs når arbeidstimer fordunster i bilkø?

Jo. Da fordunster velferd også. Når arbeidstagere sitter og tromler på rattet i stedet for å operere, organisere, reparere eller programmere, er det tap av velferd. Det er derfor så en nesten ramler av stolen når en leser forslag om å ha 1-felts E-18. Og det i miljøets navn.

Miljøet kan bedres ved at vi parkerer alle biler, men det finnes smartere måter. For eksempel å la dem kjøre som virkelig må – og så rense etterpå eller kutte annetsteds.

Bedre å søle og rense opp enn aldri å søle

 La oss ta et eksempel. Si Robinson og Fredag ønsker seg kokosnøtter og ren lagune. De bruker ti timer på å skaffe hundre kokosnøtter der de er. Alternativet er å bruke én time på å padle over lagunen og tilbake – og hente hundre kokosnøtter på fem timer.

Padlingen forurenser lagunen med bark fra kanoen, men de kan rense den på én time. Dermed er den optimale løsningen klar: De padler, skaffer nøtter og renser på syv timer. Hvis miljø-Robinson påstår at det er om å gjøre aldri å søle bark, får vi håpe ingeniør-Fredag får ham til å innse at det kan være bedre å søle og rense opp enn aldri å søle.

Sånn er det i samfunnet, også. Det smarte er å optimere kjøringen, ikke minimere den.

Hva er så optimal bilbruk? Tja, si det. Jeg skal bøye meg for beregninger som sier at det innebærer 1-felts E18, men jeg ville ikke sette pengene mine på det.

Min gjetning er at det for Oslo er optimalt med flerfelts E18, døgnvariable veipriser, hyppige og hurtige tog, T-bane-turer til ti kroner (og skattedekning av underskuddet), Fornebu-bane nå (ikke i 2027) og mange, ordentlige sykkelveier (ikke sånne som ender i rumpa på en buss).

Og med den listen har jeg trolig tirret på meg alle – både miljøvernere og motorelskere …

Noen må kjøre ... inntil videre

 Grunnprinsippet er at folk må fraktes til jobb – hurtig.

Ja, det er mulig å gå. Nei, det er ikke det gunstigste for alle. Ja, sykler, tog og bane er smart. Nei, det er ikke mulig for alle i 2015 – eller i 2025. (Men en gang blir det mulig.)

Noen må kjøre – inntil videre – for ikke alle kan ha hjemmekontor.

Selv programmererne sier de må snakke med hverandre når de koder. Så de som skal lage Norges svar på Google, må komme seg på jobb.

Hvis vi tillater kjøring for dem som ikke kan sykle eller ta bussen, kan de lage koder som vi kan selge for dollar. De dollarene kan brukes til å rense opp etter dem eller kutte andre steder.

Hvis vi er opptatt av miljø – og velferd – er det neppe smart å ha få og små innfartsårer. I stedet kan vi akseptere bilveier samtidig som vi bygger skinner og sykkelveier.

Arbeidstimer står på spill

 Mens vi venter på at de blir ferdige, er det smart å prise veiplassen slik at den frigjøres for dem som trenger den mest – ved å sette en pris som reflekterer samfunnets kostnader (rensing og kø).

Samtidig er det gunstig å få oppgradert tunnelene rundt hovedstaden litt fortere enn svint. Arbeidstimer står på spill.

Vi er blitt fortalt at det har gått fint – for det ble jo ikke kaos. Tja. Mon det. Poenget her er jo at ingen har regnet på den tiden koderne, kirurgene og ingeniørene har tapt på å sykle, spasere eller jogge til jobben. Før det regnestykket er på plass, kan vi ikke konkludere med at stengte tunneler gikk eller går greit. Norge kan ha tapt tusenvis av timer.

Aftenposten 20. august 2015 (s. 23) ga et hint: økningen i antall syklister forbi Smestad økte 50 prosent rett etter byggestart. Misforstå meg ikke; jeg er ihuga sykkeltilhenger. Men mest av alt er jeg velferdstilhenger.

Tunnelarbeidet går sakte. Aftenposten meldte 2. juni 2015 at Smestad-tunnelen skal ta 12 måneder! Da tenker du kanskje at det er mye som skal gjøres. Vel. Kostnadene rapporteres til å være beskjedne 270 millioner.

Hvis halvparten går til arbeidstimer til 500 kr pr. time, så snakker vi om 270.000 timer. Hundre arbeidere i døgnkontinuerlige skift var blitt ferdige på 4 måneder. Kanskje ville de ha gått i beina på hverandre, og vi blir fortalt at ting må skje sekvensielt. Okay. Men ett år?

Taper velferd på å stå i kø

 Forklaringen er nok at det er asymmetri i kostnadene. Det som er bedriftsøkonomisk billig, er samfunnsøkonomisk dyrt – og omvendt.

La oss regne litt røft på en serviett. Aftenposten meldte 23. juni 2015 at det normalt passerer 6070 biler pr. time ved Smestad. Si Smestad-tunnelen daglig forsinker 10.000 bilister med en time, mens 5.000 andre velger løsninger som tar en halv time lenger.

Med 250 arbeidsdager blir det 3 millioner timer. Si en dobling av budsjettet halverer anleggstiden. I så fall ville vi ha spart 1,5 millioner timer, altså 750 millioner kroner – mye mer enn budsjettøkningen.

Neste gang du stønner over kø, kan du gruble over hvordan dine tapte timer kunne ha blitt en regning på noens kontorpult. For mens du stønner, mister vi velferd.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 6. september 2015 under vignetten "Ukeslutt".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på