Krisetypen som i dag rammer flest virksomheter, er skapt av virksomheten selv, hevder professor Peggy Simcic Brønn.

DEBATT: Peggy Simcic Brønn om kriser i næringslivet

De som har fått det for seg at norsk næringsliv og industri går dommedag uforberedt i møte, kan puste lettet ut. Det er mye som taler for at skremselsretorikken om katastrofer og terrorisme er betydelig overdrevet.

De fleste organisasjoner må håndtere ulike typer kriser i løpet av sin levetid. I praksis er det likevel slik at skjebnesvangre hendelser som naturkatastrofer, produktfeil, gisselsituasjoner og ulykker utgjør kun en liten andel av de krisene som oppstår.

Alle kan oppleve krise

Virksomheter som har stor risiko for nettopp denne typen hendelser må naturlig nok være forberedt på det verste. Opplagte eksempler er flyselskaper, matprodusenter og virksomheter i fiskeri- og oljebransjen.

Katastrofer får som regel mye oppmerksomhet, men faktum er at krisetypen som i dag rammer flest virksomheter er skapt av virksomheten selv. Ifølge det amerikanske Institute of Crisis Management oppstår en tredjedel av krisene som et resultat av manglende ledelse.

 De største truslene en organisasjon står overfor kan spores til situasjoner hvor de utsetter mennesker for risiko, handler uansvarlig, tar beslutninger på mangelfullt grunnlag eller bryter lover og regelverk med vilje.

Opplagt er det slik at enhver bedrift bør ha en kriseplan av den enkle grunn at alle virksomheter kan oppleve en krise. Tross alt er det ikke alt vi mennesker har kontroll over, og i tillegg er det unektelig slik at alle organisasjoner drives av mennesker som alle gjør feil fra tid til annen. Sånn er det bare.

Hvor stor en organisasjons kriserisiko er avhenger av organisasjonen selv, typen bransje den opererer i og så videre. En av de mest kriseutsatte bransjene i senere år har vært finansnæringen, og betegnende nok har krisen også her vært selvforskyldt.

Selvforskyldte kriser

Et skrekkeksempel på det siste er Volkswagen som skapte sin egen krise med viten og vilje. Beredskapsplanen til den tyske bilgiganten besto i all hovedsak av tiltak som skulle iverksettes så fort publikum oppdaget at de løy.

Reaksjonen deres da nyhetene om utslippsskandalen var et faktum fortonet seg nærmest som et skoleeksempel: Ta ansvar, innrøm feilstegene og spark toppsjefen. De var også raske til å kontakte viktige interessenter, sende brev til de hardest rammede kundene og tilby økonomisk kompensasjon.

Til tross for dette gikk situasjonen fra vondt til verre da det ble kjent at programvaremanipulasjonen hadde pågått over lang tid. Er det likevel slik at Volkswagenskandalen kan kategoriseres som en såkalt «snikende krise»? Svaret er nei. Som organisasjon overså de utslippsproblemet i en årrekke, og ventet nærmest på sidelinjen til jukset ble kjent for omverdenen. Da dette skjedde iverksatte virksomheten sin nøye planlagte respons.

Kriseplan beskytter ikke mot løgn og bedrag

Med nevnte skandale ferskt i minne kan det å ikke ha en kriseplan virke nokså troskyldig, men det virkelige skremmende i denne sammenhengen er virksomheter som på linje med Volkswagen ikke gjør det de kan for å avverge eller minske kriser.

Kriseanalyser som avdekker hva som kan gå galt og når det kan skje, er en obligatorisk syssel. I det øyeblikket man heller bruker kreftene på å vokte interne hemmeligheter som ikke tåler dagens lys er det noe alvorlig galt.

I det hele er det ikke slik at organisasjonens interessenter forventer perfeksjon, og for det meste vil de tilgi over tid om noe går galt. Det interessentene ikke forventer, og heller ikke aksepterer, er virksomheter som selv skaper kriser med løgn og bedrag. Om det siste er tilfellet vil selv ikke en sirlig utarbeidet kriseplan være redning god nok.

Et sitat fra Pogo, den kjente figuren til satiretegneserieskaperen Walt Kelly, lyder som følger: «We have met the enemy and he is us». Anvendt på det ovenstående kan man være fristet til å hevde at alle organisasjoner kjenner fremtidens kriser godt. De er dem nemlig selv.

Referanse:

Dette er en redigert versjon av en artikkel som ble publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 20. oktober 2015 med overskriften «Overdrevet næringslivskrise».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Tekst: Professor Peggy Simcic Brønn, Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI. (Teksten er oversatt av Thomas Alexander Groot.)

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på