Kan hver og en av oss jobbe mindre mens vi samlet sett jobber like mye?, undrer Erling Røed Larsen.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om arbeidstimer

Miljøpartiet De Grønne (MDG) gjorde et brakvalg og mange er blitt nysgjerrige på politikken deres. Særlig økonomer leste nok intervjuet med MDG-lederen i Dagens Næringsliv 18. september 2015 ekstra nøye.

Da fikk de se at miljøpartiet er «opptatt av at redusert arbeidstid for noen, kan og skal gi tilgang på arbeid for flere». Deretter at dette «kan få flere folk inn i arbeidslivet, slik at det kan bli produsert like mange arbeidstimer».

Individuelt skal vi altså jobbe mindre, mens vi kollektivt jobber like mye. Noen tenker at det er besynderlig at ingen har tenkt på noe så smart før. Andre mistenker at det er for godt til å være sant.

Gleder seg over jobben

Og de er inne på noe. Redusert arbeidstid, imidlertid, er et legitimt ønske. Å ønske seg mer fritid, er fullstendig forståelig.

Det bygger riktignok på et klassisk, økonomisk syn på arbeid som et nødvendig onde – kanskje noe overraskende fra det foroverlente MDG – mens det moderne arbeidsliv har mange arbeidstagere som gleder seg over jobben.

De finner glød i, opplever selvrealisering av og kjenner stolthet ved å mestre arbeidet. Men la det ligge. Det er nemlig en annen sak.

Seiglivet myte

Det som er dagens sak, er begrunnelsen for å redusere arbeidstiden. Hvis en slik reduksjon skal gi jobber til flere, må det bety at det er noen der ute som ønsker å jobbe, men som blir blokkert av at andre jobber for mye.

At noen tilraner seg arbeidstimer på andres bekostning, er en seiglivet myte. Vi hørte den da kvinnene trådte inn i arbeidslivet og vi hører den når arbeidsinnvandrere kommer.

Myten lever i beste velgående fordi den virker så intuitiv og åpenbar. En 20-timers oppgave kan da vitterlig deles på både 10 og 20 personer. Da gjelder vel det for landet også? I så fall er det om å gjøre å dele opp landets arbeidstimer i små porsjoner – så alle får.

Tilbud av og etterspørsel

Å anta at en dugnadsjobb på hundre timer kan deles på både ti og 20 personer, er en grei tilnærming når du skal fordele foreldrebyrder i fotballaget. Da ser du nemlig bare på anvendelsen av arbeidskraft, ikke rekruttering av den. Men for å analysere en hel økonomi, må du se på både tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft.

Myten sier at hvis én skal få jobbe én time mer, må en annen jobbe én time mindre. I så fall vil vi på fagspråket si at samlet mengde arbeidstimer er et null-sum-spill.

Men hvis det skulle være sånn at det bare fantes en viss mengde arbeid i et land og at den burde deles solidarisk, måtte det være enorm arbeidsløshet i Sverige. De er tross alt dobbelt så mange som oss.

Allerede her begynner du å ane hvorfor det ikke er slik og at det alltid vil være plass til arbeidskraft. Hvorfor? Vel, arbeidsoppgaver bestemmes av ønsker, drømmer og behov. Og mennesker ser ikke ut til å gå tom for ønsker, drømmer og behov.

Siden den enes drøm fordrer den andres innsats, blir det plass til alle. I økonomi sier vi dette litt mindre poetisk: Sivertsens utgift er Eriksens inntekt. Og Eriksens utgift er Sivertsens inntekt. Når en arbeider selger sin arbeidskraft, bruker hun salgsinntektene til å kjøpe andres arbeidskraft.

Men, spør noen, hva skjer egentlig når en ny arbeidstager kommer? Noen må vel bli overflødige? Hvis Eriksen og Sivertsen allerede bytter tjenester, blir det vel mindre både å gjøre og spise når Larsen kommer?

Nok oppgaver for alle

Overhodet ikke. Det er nok av oppgaver for dem alle sammen. Faktisk blir det bedre for dem alle om Larsen jobber med fullt trøkk. Han kan fiske torsk og legge nye vannrør sånn at selv Eriksen og Sivertsen får det bedre enn de hadde det før Larsen kom. For akkurat som to personer kan bytte innsats, kan 200 personer bytte innsats. Eller to hundre millioner.

Arbeidsledighet skyldes altså ikke grådige arbeidstagere som jobber åtte timer når de burde ha jobbet seks. Arbeidsledighet skyldes helt andre forhold, som synkronisering av forventninger (alle vil selge arbeidskraft før de skal kjøpe) eller koordineringsproblemer (en ledig programmerer må kobles med den ledige stillingen).

En økonomi har bruk for alle siden arbeidsutveksling kan skaleres opp. Ja, ikke bare det. En økonomi har mer enn nok av oppgaver, så vi trenger all den arbeidsinnsatsen vi kan få tak i. Er du i tvil, se deg rundt. Ta opp hvilken som helst avis. Lytt til hvilken som helst politikkdebatt. Det er ikke for mange arbeidstimer – det er for få. Det foreligger desperate ønsker om mer eldreomsorg, flere lærere, bedre veier og raskere kreftpasientbehandling.

Fritid har en pris

Men, sier noen, alle disse arbeidstimene ødelegger miljøet fordi de øker det materielle konsumet. Må vi ikke kutte arbeidstimene for å redde miljøet? Nei. Det er ikke arbeidsmengden som ødelegger miljøet; det er det de noen ganger settes til.

Kullkraft og fly øker CO2. Men det er ikke det eneste arbeidstimer kan gå til. Miljøet blir bedre av å sette arbeidstimene til å rense sjøen, forvalte naturen og forske på fusjonsenergi. Og miljøet blir ikke verre av å pleie eldre eller undervise unge.

Hvis arbeidstiden kuttes med ti prosent, vil det føre til jubel hos noen, men til fortvilelse for andre. Noen får ikke det de inderlig håper på og sårt trenger. Kreftpasienter blir ikke kurert. Skolene blir dårligere. Vi setter pris på fritid, men fritid har en pris.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel under vignetten "Ukeslutt" i Aftenposten 4. oktober 2015 med overskriften "Kortere arbeidstid?"

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på