Økomodernister vil redde planeten ved å investere i megabyer og megajordbruk. Klimaforhandlinger i Paris bør følge andre spor.

DEBATT: Nina Witoszek og Atle Midttun

Ifølge den store franske forfatteren Victor Hugo, er ingenting så kraftig som en idé hvis tid er kommet. Det er mange i dag som mener at tiden er inne for en positiv miljøpolitisk fortelling som viser hvordan vi kan øke vår levestandard uten å tappe naturressurser og ødelegge planeten.

Et frapperende forsøk på å skape en slik fortelling har vært foretatt av en innflytelsesrik angloamerikansk gruppe ledet av Silicon Valleys Breakthrough Institute. Deres Ecomodernist Manifesto, lansert nylig i london, står i sterk kontrast til den uinspirerende historien om CO2-kutt og innstramningspolitikk.

Manifesto utstråler teknologiske optimisme og tro på fremskritt og innovasjon. Er det noe man kunne ta til Paris-forhandlinger som en motgift mot den kroniske uenighet om kutting og skjæring? Man kunne faktisk gjøre det, hvis Ecomodernist Manifesto ikke var preget av en massiv hybris knyttet til moderniteten som et prosjekt.

Økomodernistene vi redde planeten ved å skille mennesker fra naturen og investere i megabyer og megajordbruk. De erklærer at «Menneskelig sivilisasjon kan blomstre i århundrer og årtusener på energi levert fra et «lukket uran brenselsyklus, eller fra hydrogen-deuterium fusjon.»

Og de hevder at i en verden preget av fattigdom, sult, folkevandring og rask voksende befolkning, kan vi løse problemer bare ved å redusere våre inngrep i naturen gjennom ekstrem urbanisering, hyperintensivt landbruk, massiv utbygging av kjernekraft og storstilt satsing på akvakultur.

De fire djevler

Slik taler den grønne Manifesto. Men hvis djevelen ligger i detaljer, så ser vi fire djevler her:

  • Den første heter Sentralstyring. Til og med den kinesiske planøkonomien er mer fleksibel enn Manifestos ensidige løsninger. 
  • Den andre djevelen er Kjernekraft. Det er forbausende hvor mange profilerte forskere og aktivister - fra James lovelock til George Monbiot - som støtter kjernekraft, til tross for at det - etter 50 år med megasubsidier - ikke finnes en eneste edru finansinstitusjon som vil tilby full atomverksforsikring; risikoen er rett og slett for høy til at dette er i nærheten av å være kommersielt lønnsomt. (Og tenk på land som sliter med krig og konflikt; her blir risiko blandet med kamikazesport). 
  • Den tredje djevelen heter Tristesse. Forestill deg selv i 65. etasje i en skyskraper med vinduer ut over et vennlig kjernekraftverk i nord, og dekar av industrielle av genmodifiserte potetanlegg i sør: En ikke særlig inspirerende visjon. 
  • Den fjerde djevelen heter Antibiotika. Vi vet at industrielt dyrehold og fiskeoppdrett også har helseskadelige sider. 


Utstrakt bruk av antibiotika i kjøtt som vi spiser gir resistente bakterier som helsevesen snart ikke kan behandle. Må vi virkelig eliminere landsbygd og variert gårdsbruk for å få mindre sult og mer sykdom på jorden? Hva er så alternativet til den angloamerikanske «Big is Beautiful.

Grønn omstilling

Vår komparative studie av den grønne omstilling i Afrika, Kina, USA og Europa viser en utvikling mot økomodernitet langs helt andre spor, med langt større rom for desentralisert styring.

Vi ser en utvikling av fornybar energi (som sol og vind) som langt har overgått våre forventninger både i volum og lønnsomhet. Dette har foregått gjennom en fascinerende internasjonal arbeidsdeling, som i solenergi som har ført innovasjonsprosessen fra USA til Japan, Tyskland, videre til Kina og nå til Afrika og tilbake til USA.

Vi har også sett gjennomslag for nye teknologier og forretningsmodeller som drastisk reduserer energibehovet, ofte kombinert med fornybar energiproduksjon hos forbruker, som ytterligere trekker behovet for sentralisert kraftproduksjon ned. I økende grad peker økomodernitet mot prosumers: til oss selv som produsenter vår egen energi i smarthus og smarte byer som reduserer behovet for massive investeringer i sentralisert energiforsyning. 

Oppspill til Paris

Sist men ikke minst, viser en mer komparativ tilnærming at økomodernitet bør innebære et kulturelt paradigmeskifte. Mens tidligere «industrielle revolusjoner» i større grad var økonomi og teknologidrevet, er klimatilpasning langt mer avhengig av et samspill mellom teknopolitisk innovasjon på den ene siden og kulturfornyelsen på den andre: fra læren om økologisk etikk og livsstil i skoleprogrammer til fremming av samfunnsidealer basert på samarbeid.

Oppspillet til klimatoppmøtet i Paris indikerer en videreføring av et skifte fra klimapolitikk - tolket hittil som begrensing - til nye muligheter for både næringsliv og kulturskapende krefter.

Vår innsats i forhandlinger i Paris bør ikke dreie seg utelukkende om snakk om CO2-utslipp, grønne politikk eller grønne omstilling i næringsliv. Den bør dreie seg om bygging av en ny, postkarbon og postatomisk moderne sivilisasjon.

Referanser:

Midttun, Atle and Nina Witoszek (editors).Energy and Transport in Green Transition. Perspectives on Ecomodernity. Routledge 2015. 

Denne artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 12. november 2015 med overskriften "En postkarbon sivilasjon". .

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor Nina Witoszek ved Universitetet Oslo og professor Atle Midttun ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på