Bør kunnskapsarbeidere være mest lojale til profesjonen eller organisasjonen hvis høy produktivitet er målet?
KOMMENTAR: Bård Kuvaas om ledelse
Mange kunnskapsarbeidere opplever lojalitet både til profesjonen sin og til sin arbeidsgiveren. For eksempel vil sykepleiere og leger i helsevesenet føle lojalitet til sykepleieprofesjonen og legeprofesjonen, men også til det sykehuset de jobber for.
På samme måte vil forskere oppleve lojalitet overfor både forskersamfunnet og sitt universitet eller sin høyskole.
Slik tosidig lojalitet behøver ikke å være problematisk, men lojalitetskonflikter kan oppstå.
Lojalitet i ulike retninger
Sykepleiere og leger kan for eksempel oppleve en konflikt mellom det å sette pasienten i sentrum og det å holde seg innenfor vedtatte budsjettrammer.
Forskere vil kunne oppleve en lojalitetskonflikt mellom det å bruke nok tid til forskning og tid brukt til oppgaver som på kort sikt er viktigere for universitetet eller høyskolen, som for eksempel undervisning, forskningsformidling og det å søke om penger til forskningsprosjekter.
Mange ledere i forsknings- og helsesektoren kunne nok ønsket at kunnskapsarbeiderne var relativt sett mer lojale overfor organisasjonen enn overfor profesjonen, men hva er mest produktivt?
Motivert til ambisiøse mål
Amerikanske forskere (se referanse nedenfor) har nylig kommet til frem at professorer som er relativt mer lojal overfor profesjonen sin enn overfor universitetet sitt, har høyere forskningsproduktivitet (målt i antall artikler og kvalitet på tidsskriftene artiklene er publisert i).
Lojalitet overfor profesjonen er relatert til indre motivasjon for å forske - man forsker fordi man har lyst, liker det og er nysgjerrig. Lojalitet til universitet er derimot negativt relatert til indre motivasjon til å forske, men positivt relatert til ytre motivasjon for å forske - at man forsker fordi man må, eller for å oppnå forfremmelse og belønning.
Mens indre motivasjon for å forske er relatert til ambisiøse mål for forskningen, forpliktelse overfor disse forskningsmålene og timer brukt på forskning per uke, er det ingen slike sammenhenger for ytre motivasjon for å forske.
Kilde til produktivitet
Profesjonslojalitet er altså en kilde til produktivitet og ikke noe politikere og ledere innenfor helse og forskning bør bekjempe. Universiteter og høyskoler er avhengige av produktive forskere, og i helsesektoren er man avhengig av kunnskapsarbeidere som setter pasienten i sentrum.
Universiteter og høyskoler bør også nedtone forskningspress og bonusutbetalinger for publiserte artikler og heller tilby mer forskningstid og forskningsstøtte.
Tosidig lojalitet er også aktuelt for kunnskapsarbeidere i andre sektorer og bransjer. Det er sterk profesjonslojalitet blant for eksempel lærere, sosiologer, psykologer og forskere i forsknings- og utviklingsintensive organisasjoner innenfor de fleste bransjer.
Derfor bør de fleste organisasjoner dyrke profesjonslojaliteten til sine kunnskapsarbeidere.
Referanse:
Becker, T. E., Kernan, M. C., Clark, K. D., & Klein, H. J.: Dual commitments to organizations and professions: Different motivational pathways to productivity. Journal of Management, 2015.
Denne artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 9. november 2015 med overskriften "Todelt lojalitet".