I år er det 100 år siden vi i Norge begynte å måle hva det koster å leve. Begrepet levestandard er knyttet til varekultur, priser og lønnskamp, skriver Christine Myrvang.

bi forskning: Christine Myrvang om økonomisk historie

Det er i år 100 år siden den første levekostnadsindeksen ble utarbeidet i Norge. Indeksen, konstruert av Statistisk sentralbyrå (SSB), baserte seg på kartlegginger av forbruksmønstre og rapporteringer om prisforhold. Man ønsket å måle hva det kostet å leve, og å følge levestandardens utvikling, særlig i arbeiderklassen.

Byrået måtte først og fremst finne ut hva som var nødvendighetsvarer i et arbeiderklassehushold, og vekte disse mot hverandre. Regnskapsbøker ble distribuert til frivillige, godtgjørelsen var på 25 kroner og det ble lokket med premier for de penest førte bøkene.

Bare den bedrestilte delen av arbeiderbefolkningen fikk delta. Som sekretær Julie Backer ved SSB påpekte: «De dårligst stillede blandt dem lever ikke i så ordnede forhold, at de vil kunne føre et regelmessig og omhyggelig husholdningsregnskap.»

Mannlig standard

Det var den anstendige, gifte, mannlige arbeideren som utgjorde indeksens kjerne. Man brukte et system med konsumenheter, for at analysen skulle bli mer presis.

En voksen manns næringsbehov ble satt som 1,0 enhet. Han utgjorde standarden andre ble vurdert etter. Husholdets voksne kvinne ble målt til 0,8 konsumenheter, og barna ble gradert etter alder og kjønn.

Denne måleformen ble kalt «den amerikanske skala». Den var blitt anvendt under en omfattende husholdningsundersøkelse i USA i 1903.

Priskorrespondenter

Husholdningsundersøkelsene ble koplet til prisoppgaver. Korrespondenter i utvalgte industribyer skulle på en fast dato innsamle opplysninger om priser på de aktuelle varene.

Det var en omfattende jobb. Som en av korrespondentene skrev til SSB: «Med dette segjer eg opp arbeidet med å notera priser i småsal for Rjukan. Dei siste åra har kona stelt mest med det, og no er ho lei det ho og. »

Lønn å leve av

Poenget med levekostnadsindeksen var å vise hvordan prisene på nødvendighetsvarer beveget seg. Under verdenskrigen var arbeiderne særlig opptatt av at det stadig ble dyrere å leve. Etter den økonomiske nedgangen i 1920 dreide det seg om et forsvar mot lønnsnedslag.

1920-åra var ei tid med revolusjonære strømninger og knallharde arbeidskamper. Indeksen var ment å være et felles og urokkelig ståsted man kunne forhandle ut fra.

I 1925 opprettet LO et eget statistisk kontor. For å spare lønnsutgifter ble det ansatt en dame til å utføre arbeidet, den 29 år gamle Johanne Reutz med erfaring fra SSBs folketellingskontor. Kontoret skulle spre statistiske opplysninger og bistå i lønnsforhandlinger. LO-forbundene kjempet for ei lønn å leve et anstendig liv av, eller at levestandarden i alle fall ikke skulle synke.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, arbeidet for en sammenliknende statistikk over landegrensene. I april 1929 henvendte bilprodusenten Ford Motor Company seg til ILO og ba om hjelp til å kartlegge levekostnadene i en rekke europeiske byer hvor selskapet enten hadde eller skulle etablere fabrikker. Ford ønsket å finne ut lønnsnivået en europeisk arbeider måtte ha dersom levestandarden skulle være omtrent tilsvarende en arbeider i Detroit.

Global handlekurv

Henry Ford førte en relativt raus lønnspolitikk, for å sikre stabil arbeidskraft ved sine fabrikker. Ideen var også at en godt betalt arbeider brukte mer penger, blant annet til bilkjøp.

Ford-ILO-undersøkelsen satte arbeideren i Detroit som idealstørrelse, og en standard «handlekurv» av varer skulle uttrykke denne arbeiderens materielle basis. Så skulle man finne ut hvor mye samme handlekurv ville koste på ulike steder i Europa. For å øke presisjonsnivået ble utvalgte varer sendt fra USA til de europeiske byene, til sammenlikning.

Undersøkelsen synliggjorde at levestandardmålinger var fundert i den konkrete, materielle forbrukskulturen, hvor den amerikanske standarden ble opphøyd til ideal. Men undersøkelsen var problematisk, for de europeiske arbeiderne verdsatte de utvalgte varene ulikt de amerikanske.

Like fullt ble sluttrapporten fra 1931 et manifest over USAs overlegne levestandard. Den amerikanske arbeideren hadde gjennomgående finere klær, større hus og flere varige forbruksvarer. Omtrent halvparten av dem hadde bil. Undersøkelsens mest åpenbare svakhet lå i at det hadde foregått en radikal vending økonomien etter krakket på Wall Street høsten 1929.

LOs konsumorientering

Da LOs Meddelelsesblad i 1932 presenterte resultatene fra Ford-ILO-undersøkelsen, var hovedbudskapet at «lave lønninger ikke betyr lave leveomkostninger, men derimot lav levestandard».

Eller; erfaringene fra USA hadde vist at høyere lønninger ga høyere levestandard. Var ikke dette en selvfølge?

Økt kjøpekraft

Arbeidsgiverne var den gang meget skeptiske til høyere lønninger. Det ville øke kostnadsnivået i bedriftene, og utgiftene måtte dekkes gjennom høyere priser. Dette ville i sin tur presse levestandarden nedover. Dermed hadde det ingen hensikt å gi arbeiderne høyere lønninger, ble det hevdet.

Ved inngangen til 1930-åra var et viktig diskusjonstema hvem som skulle høste gevinstene av et pågående rasjonaliseringsarbeid i arbeidslivet. Skulle arbeidsgiverne få øke sin profitt, eller skulle arbeiderne få høyere lønn? Naturligvis det siste, mente LO.

Men dette var en politikk som også arbeidsgiverne ville vinne på, ble det hevdet. Et høyere lønnsnivå ga arbeiderklassen økt kjøpekraft, slik at de varene som den effektive produksjonen øste ut på markedet også hadde et marked som var i stand til å kjøpe dem. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Dagbladet 23. januar 2016 under vignetten "Historisk".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på