Delingsøkonomi er en blanding av idealistisk retorikk, digitale nettverk - og underprising av privatpersoners eiendeler, skriver Tom Colbjørnsen.

KRONIKK: Tom Colbjørnsen om delingsøkonomi

Produktivitetskommisjonens leder, Jørn Rattsø, nevner delingsøkonomi som en av flere kilder til å utvikle et mer teknologisk avansert næringsliv.

Delingsøkonomien gjør det mulig for folk å dele sin ubenyttede eiendeler med andre, i bytte med penger eller andre tjenester, og uten å gi fra seg eiendomsretten.

Nettverksteknologi og smarttelefoner er de sentrale driverne. Digitale plattformer gjør det mulig å koble sammen tilbud og etterspørsel i markeder for ubenyttede eiendeler langt mer effektivt, enn det som er mulig ved hjelp av avisannonser og «dumb phones».

Ledige ressurser kan tas i bruk av flere, og mobiliseres for produktive formål. Delingsøkonomien genererer også store verdier. Transportnettverkselskapet Uber, som formidler små transportoppdrag via apper, og som ble grunnlagt i 2009, hadde i 2015 opparbeidet seg en markedsverdi på 50 milliarder dollar.

Forutsetter prisdumping

Nettverksselskapenes verdiskaping bygger på forretningsmodeller som forutsetter at privatpersoner dumper prisene på sine tjenester, det vil si at de er villige til å dele sine ubenyttede eiendeler uten å få dekket eiendelenes totale kostnader.

Slik underprising er en forutsetning for at nettverksselskapene kan ta seg betalt for formidlingsjobben, samtidig som de kan underby tradisjonelle selskaper som de konkurrerer mot i markedet. Uber beholder selv 20 prosent av prisen på hvert transportoppdrag. Mer om dette senere.

Delingsøkonomi er ikke et nytt fenomen. Folk har alltid byttet eller leid ut uutnyttede eiendeler. Det nye er digitaliseringen, og spesielt smarttelefonen.

Eksplosiv økning

Den har resultert i at det siden 2007/2008 har vært en eksplosiv økning i antallet startups som utvikler digitale plattformer for å dele. I dag omfatter delingsøkonomien alt fra selskapsklær og kjøkkenutstyr, til musikkinstrumenter og ledig sengeplass, med eller uten partner å være utro med.

I starten var delingsøkonomien svøpt i en idealistisk fellesskaps- og «save the world»-retorikk. Tanken var at digitale nettverk som gjorde det mulig for folk å dele, samtidig ville skape personlige kontakter og bygge «communities» og sosial tilhørighet. Dette som en motvekt til den individualiseringen som ellers ble påstått å prege samfunnet.

Samtidig ble det påpekt at delingsøkonomien ville øke gjenbruk og resirkulasjon av eiendeler. Det fantes 80 millioner elektriske driller i USA, og hver av dem ble i gjennomsnitt brukt bare 13 minutter i løpet av året. Gjennom å dele på bruken kunne man begrense forbrukersamfunnets sløsing, til klodens og klimaets beste.

Delingsidealismen er død

Tidsskriftet Fastcompany.com har nylig erklært delingsøkonomiens idealistiske visjoner for døde. Selskaper som gjorde det mulig å dele, skapte ofte stor verbal begeistring, men ble lite benyttet i praksis.

Mange startups ble lagt ned etter kort tid. Det gjaldt særlig dem som spesialiserte seg på å dele små enkeltprodukter, for eksempel elektriske driller. En amerikansk gründer som måtte legge ned sin delingsplattform etter noen år, Adam Berk, oppsummerte situasjonen slik: «Here's a sad fact: Most people do not want to share. They want convenience».

Det er langt fra sikkert at digital teknologi er den viktigste verdidriveren til de formidlingsselskapene som lykkes i delingsøkonomien. For eksempel har Uber fortsatt en bedre bestillingsknapp (app) enn tradisjonelle drosjeselskaper, men forskjellene er ikke lenger veldig store. Det som først og fremst gjør delingsøkonomiens nettverksselskaper forskjellige, er en forretningsmodell med prisdumping i bunnen.

Presser ned betalingen

Tjenesteyterne har i utgangspunktet dekket en stor del av eiendelenes kostnader selv, blant annet innkjøpskostnader. Nettverksselskapene trenger ikke dekke alle disse - de kan bruke sin kontroll over kontakten med potensielle brukere til å presse kompensasjonen nedover. Den enkelte privatperson er mer avhengig av et nettverksselskap, enn et nettverksselskap er avhengig av den enkelte privatperson.

Fra tjenesteleverandørenes ståsted handler det om å prise den ledige kapasiteten på eiendeler de allerede har investert i. De må som et minimum få dekket de direkte kostnadene forbundet med hvert enkelte oppdrag.

All kompensasjon ut over det vil bli mottatt med glede. litt kompensasjon utover minimum vil som oftest være bedre enn ingen kompensasjon. Dette kan nettverksselskapet utnytte til å kapre verdier fra tjenesteyterne.

Det er usikkert om formidlingsselskapenes verdiskaping, og bidrag til å utvikle ny teknologi, vil være like stor dersom de må kompensere privatpersoner fullt ut for å stille sine uutnyttede ressurser til disposisjon. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 16. februar 2016 med overskriften "Prisdumping satt i system".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på