Er humaniora egentlig livets kakepynt, noe vi koster på oss når vi slapper av etter dagens dont og levebrødet er sikret?, utfordrer Gudmund Hernes, professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om humaniora

Om et år skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om humanistisk forskning og utdanning. Kunnskapsministeren bebuder at den skal handle om hva vi vil med humaniora - om fagenes kvalitet, deres relevans for samfunnet, og om arbeidslivets behov for humanistisk kompetanse.

Humaniora er fra gammelt av stilt opp mot naturvitenskapene. Ofte har humanistiske fag opplevd seg kringsatt av fiender: som dannelsesfag i dyst med nyttefag, eller som bløte åndsvitenskaper i skjev konkurranse med hard teknologisk knowhow.

Særlig berømt er C. P. Snows forelesninger i 1959 med tittelen «De to kulturer».
Han så kløften mellom dem som et hinder for å løse samfunnets - ja, verdens - store problemer.

Så de humanistiske fagene har følt seg presset og marginalisert - de senere år også ved mindre søkning og kutt ved de høyere læresteder.

HAR HUMANIORA GÅTT SEG VILL?

Noen har hevdet at trusselen mot humaniora ikke bare har kommet utenfra - fra tidens trykk, fra markedslogikk, fra distraksjoner og likegyldighet, men at humaniora selv har gått seg vill og tullet seg bort - altså at trusselen kommer innenfra.

Skanser er ikke så mye tapt som oppgitt: de store fortellinger, de makeløse innsikter, analysen av regler og beretningene om brudd - hele den vide veven mellom grupper og generasjoner.

Humaniora har til og med gjort seg selv uforståelig med røverspråk som fordunkler verden, som når de har underkastet seg franske guruer. Kanskje skyldes dette tapet av latinen, humanistenes felles språk, med en stramhet ingen kunne jukse seg fra, der døren var lav og porten smal, slik Alexander Kiellands lille Marius har lært oss?

Mot dette kan man anføre at vi alle nå er skaphumanister: vi fengsles like mye av Downton Abbey som av David Attenborough, like mye av Jane Austens Stolthet og fordom som av Schrödingers katt.

Likevel: Er humaniora egentlig livets kakepynt, noe vi koster på oss når vi slapper av etter dagens dont og levebrødet er sikret? Og: Hvor skal vi inne svaret?

På sporet av det levde liv

Humaniora er fagene som tar for seg det levde liv, eget og andres, før og nå - hva folk har tenkt, følt og skapt, og deres syn på hvordan liv bør leves.

Humaniora er fagene som tolker det vi er helt for oss selv og det vi har felles med andre, det som gjør oss like og det som gjør oss forskjellige - og som gir oss redskapene til å gripe og sette ord på dette. De gir oss både utblikk og dybdesyn: beretningene om hvor vi kommer fra og er blitt til, om stadiene i personlig utvikling og om epoker i samfunnets historie. 

Humaniora setter standarder ved å holde frem fortidens fremste ytelser, i alt fra litteratur til arkitektur. Ved å pakke ut historien avdekkes sammenhenger som ellers ville forbli glemt og skjult.

Humaniora er identitetsfag

Diktning og drama fra forgangne tider som humaniora røkter, er ikke avleggs - de tidløse fortellinger er evig aktuelle kommentarer til våre egne liv her og nå, de fører oss inn både i mørke kriker og i lyse rom. Kort sagt: Humaniora er identitetsfag. 

Men nå er våre identiteter under et flerfoldig trykk. Svære økonomiske krefter slår inn utenfra, ny teknologi bryter opp gamle arbeids- og samlivsformer. Ikke bare varer flyttes mellom land, men også folk.

At grensene blir mer porøse, opplever mange som truende, enten ved terrorister som kan trenge inn, eller ved folk med annen kultur som banker på. Mange har en ulmende følelse av at den kjente verden der de hadde tak på eget liv, faller fra hverandre - og at de som styrer, ikke hører, ikke tar hensyn til dem eller tar vare på dem.

Nye identiteter blir til

Endringer i den gamle samfunnskontrakten setter etablerte institusjoner under press - og nye identiteter er «under construction».

Folk må prøve å inne seg selv og hva de vil være på nytt: Hvordan skal jobber i Stavanger vektes mot utslipp av CO2? Hvordan skal Alan Kurdi vektes mot nyttår i Köln? Når religioner og regimer igjen driver folk over nasjonenes historiske grenser, endrer velgere det politiske kartet også i eget land. 

Dette er humanioras store tema: Hvordan språk og historie, kriser og konlikter, vandringer og fortellinger endrer personer og grupper.

I en global økonomi som omformes av en påtrengende teknologi, skapes nye multietniske samfunn der grenser satt for årtier og århundrer siden, må gås opp på nytt. Det gir mange ubehagelige valg og få skråsikre svar.

Men kunnskapen om hva som binder og hva som kløver, om hva som forener og hva som splitter, har vi fra humaniora. Den trengs mer enn noen gang. Vi kan bare ikke la humanistene beholde den for seg selv.  

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar på baksiden av Morgenbladet 5. februar 2016.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på