Alle som flyr har opplevd dette. Skuffelsen over flyplassmaten. Magert utvalg, ujevn kvalitet og skyhøye priser. Hvorfor er det slik?

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi

Alle som flyr har opplevd dette: Du kommer skrubbsulten til flyplassen i god tid før avgang. Du er sulten og drømmer om noe som smaker godt, ikke tømmer kontoen og ikke tetter igjen blodårene. Så kommer skuffelsen.

Utvalget er magert, kvaliteten ujevn og prisene skyhøye.

At nettopp jeg spør om dette, vil få noen til å le. I studietiden levde jeg på kantinemat og makaroni, og påsto at det som passerte tennene, kun var drivstoff – blås i smaken, liksom. Heldigvis har min danske kone (og svigermor!) fått meg på bedre veier.

Uansett. Jeg reiser ikke mye, men nok til å ha gnisset jekslene over det jeg ser. I sommer led familien seg gjennom fire timer på Newark-flyplassen utenfor New York. Ørten dollar for en smoothie! Halve lommeboken for en tørr baguette! Og alle vet hvordan Heathrow og Schiphol er.

Hvordan kan dette ha seg?

Monopolister bruker markedsmakt

Det har selvsagt med økonomi å gjøre.

Ja, nå er det på tide å hente kaffe. Og en croissant. Ta et eksempel: La oss si et firma Oppstrøms selger en vare til firmaet Nedstrøms, som selger det videre til kundene. Oppstrøms har monopol og kan velge den gunstigste kombinasjonen av pris og kvantum når det selger til Nedstrøms. Det samme gjør Nedstrøms overfor kundene. Begge vil da velge å selge det antallet som kjennetegnes ved at grenseinntekten er lik grensekostnaden.

Dette høres gresk ut, men betyr bare at inntektene fra den sist solgte enhet nøyaktig balanserer kostnadene ved å levere den. Og akkurat som du aner, blir det dobbelt trøbbel når to monopolister bruker markedsmakt.

Leseren gjenkjenner noe av strukturen. Flyplassen kan være Oppstrøms og restaurantene på flyplassen kan være Nedstrøms. Samtidig vet leseren at det er mer komplisert (virkeligheten er gjenstridig sånn). For flyplassen selger jo vitterlig ikke pizzastykket til restauranten som så selger det videre. Flyplassen selger retten til å operere der.

Det betyr at den som kjøper denne rettigheten selv kan velge hva som skal selges til hvilken pris. Og flyplassen kan enten selge mange rettigheter til flere eller selge alle rettighetene til én eller noen få. Da begynner finregningen på ulike utfall. Det som betyr noe for flyplassen og restaurantene, er pengestrømmen, ikke smaksopplevelsen til de reisende.

Hvorfor mangler Maaemo og Ylajali?

Si LuftigMat sitter på salgsrettigheter. Firmaet lager et sinnrikt system av menyer og tilbyr ulike kombinasjoner av priser, mengder og kvaliteter slik at folk med ulik betalingsvillighet selv går til de valgene som LuftigMat har planlagt. Aha, tenker du, dette er feil. For i så fall må det jo være en god del reisende på flyplassen som er villige til å betale skikkelig for et skikkelig måltid. Så dette kan ikke forklare fraværet av Maaemo og Ylajali.

Ikke så rask nå – for jo, selv om det skulle være folk som hadde vært villige til å betale, så er det slett ikke sikker LuftigMat ser seg tjent med å selge gourmet. Det kommer nemlig an på. Husk også på at de velstående ofte er på loungene, og at de er så få at det kanskje ikke engang lønner seg å ha et tilbud for dem. Og de aller mest velstående har privatfly – i hvert fall i utlandet. Dessuten er mange ikke i spisemodus, for de kule ankommer rett før «gate is closing» mens de løper med laptop og frakk flagrende.

De vil jo ha høyest profitt, ikke sørge for godt utvalg og bredt smaksspekter. De vil utnytte den markedsmakten de har – og hvis de tror de kan tvinge Maaemo-kunder til å spise rådyre pølser før de flyr, så prøver de på det. De som tenker penger, selger på flyplasser, og de som ikke tenker penger, selger ikke på flyplasser.

Husk også på at de velstående ofte er på loungene, og at de er så få at det kanskje ikke engang lønner seg å ha et tilbud for dem. Og de aller mest velstående har privatfly – i hvert fall i utlandet. Dessuten er mange ikke i spisemodus, for de kule ankommer rett før «gate is closing» mens de løper med laptop og frakk flagrende.

Fellesgode – eller privatgode?

Denne problematikken begrenser seg ikke til flyplasser – men gjelder også småbyer inne i dalene og tettsteder langs havkanten. Serveringstilbud er et fellesgode. Hva betyr det?

Et privat gode er et gode hvor bruken er rivaliserende. Min bruk fortrenger din bruk. Når jeg spiser iskremen, kan du ikke gjøre det – for den ligger da i magen min. Et fellesgode, derimot, er ikke-rivaliserende, for det at skipet Havhest bruker Svenner fyr, blokkerer ikke skipet Bølgen fra også å bruke lyssignalene.

Men, innvender du, mitt kjøp fra Pizzaellerno’ er jo et privatgode, for du kan ikke ta pizzaen ut av hendene mine.

Okay. Men tilbudet i seg selv kan vi begge nyte godt av. Så selve tilbudet – smaksspektret av variert opplevelse – er et fellesgode. Og fellesgoder ikke er noe som private leverandører er opptatt av. Fellesgoder er nemlig også ofte ikke-ekskluderende, så leverandøren kan ikke ta seg betalt. Serveringsstedene kan kun ta seg betalt for pizzabiten, ikke for eksistensen av en velassortert meny. (Med mindre de tar inngangsbilletter til en gourmet-sone.)

Det er faktisk frykten for ensartethet som har ført til at byer som Berkeley i California begrenser tilstedeværelsen av kjeder. De ønsker variasjon, ikke 15 filialer av én kjede.

Så du overraskes kanskje ikke lenger av maten på flyplasser. Men nå er det håp – i hvert fall på Gardermoen. En rekke gode navn skal ha meldt sin ankomst – så muligens vil de med gullkort gå ut av loungene for mat.

Vi andre håper smaken kan få oss til å ta av før flyene.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 14. februar 2016 under vignetten "Ukeslutt".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på