Kokain har gått fra å være legevitenskapens vidundermiddel til å bli storbysyndens dødsengel, skriver Christine Myrvang.

BI FORSKNING: Forbrukshistorie

Nylig kom den årlige oversikten over verdens farligste byer. 17 av de 20 verste ligger i Latin-Amerika, og en av hovedårsakene er den beryktede kokaintrafikken.

Hvordan ble kokain en slik ettertraktet vare?

Befolkningen i de søramerikanske Andesfjellene hadde tygget kokablader mot sult og tretthet i århundrer før den europeiske og nordamerikanske legevitenskapen omfavnet den «guddommelige» planten. I 1850-årene klarte tyske kjemikere å isolere kokaens aktive substans, alkalioden.

Reklame for «Coca»

I en annonse i Dagbladet for «Coca» i 1877, kunne man lese om kokaplantens helbredende virkninger på nerveforstyrrelser, og på svekkelser som blodmangel, menstruasjonsplager og kjønnslige tilstander som både impotens og hang til onani. «Dr. José Alvarez'ske Coca-Præparater» var å få kjøpt på apoteket.

Den konsentrerte formen kokain fikk sitt gjennombrudd i 1870- og 80-årene. Den kom etter hvert i ulike substanser og ble drukket, røyket, sniffet eller injisert.

Freuds evangelium

Leger oppdaget at kokainen kunne brukes til lokalbedøvelse under tannbehandling og operasjoner av for eksempel øyne, strupe og hals. Medisinere som testet ut stoffet på seg selv, erfarte også dets oppkvikkende og energiframkallende effekter.

Den østerrikske fysiologen og nevrologen Sigmund Freud, som senere ble grunnleggeren av psykoanalysen, fikk gjennom selvmedisinering oppleve kokainens virkninger. Han brukte kokain for å gjøre dårlige dager gode, og gode dager bedre. Litt kokain kunne «løse opp tungen» og gjøre han mer snakkesalig i sosiale settinger hvor han følte seg utilpass. I 1884 utga Freud Über Coca, en analyse av kokainens mange egenskaper.

Dr. Freud hevdet blant annet at kokain med stort hell kunne anvendes som middel mot morfinavhengighet. I praksis ble det å erstatte ett rusmiddel med et annet.

På såre brystvorter

Korpslege og apoteker Johan Fredrik Hoch omtalte kokainen i boka Nye Lægemidler: Supplement til pharmacologisk Compendium, utgitt i Kristiania i 1887. Her viste han til Freuds og andre vitenskapsmenns anbefalinger.

Ifølge Hoch kunne kokain blant annet brukes mot brekninger under svangerskap og ved smerter som følge av amming: «Ved saare Brystvorter (... ) anvendes med fortrinlig Nytte Pensling med en Cocainopløsning. 10 Minuter efter Penslingen afvaskes Brystvorten med koldt Vand. Barnet vil da kunne lægges til Brystet uden at foraarsage Smerte. »

Men Hoch advarte mot at lengre tids bruk kunne gi tap av appetitt, søvnproblemer og en nedtrykt sinnsstemning. «Cocainisme» kunne bli en like stor byrde som morfinisme og alkoholisme.

Ibsen og kokavinen

En rekke drikkevarer ble tilsatt den «oppkvikkende» kokainen, mest kjent ble Coca-Cola, lansert i 1886. Inntil 1903 inneholdt leskedrikken en dose kokain.

Den korsikanske kjemikeren Angelo Marianis kokavin, som var rødvin tilsatt malte kokablader, gjorde suksess. «Vin Mariani» ble markedsført gjennom vitnesbyrd fra ulike verdenskjente personligheter. De fikk vinen tilsendt, mot å returnerte et signert bilde og en kort omtale av produktet.

Mariani laget «albumer» av kjendisportrettene, som ble distribuert i salgsøyemed. Pave Leo XIII, Thomas A. Edison, Jules Verne, Émile Zola og vår egen Henrik Ibsen var å finne i Marianis reklamemateriale.

Storbydekadanse

For øvrig var det den stadig mektigere farmasøytiske industrien som sto for spredningen av kokainen, men de massive negative effektene lot seg i lengden ikke skjule. Gjennom «opiumsloven» av 1913 ble kokainsalget strengt regulert i Norge, og man fikk etter hvert en internasjonal lovregulering på plass rundt narkotikahandelen.

Trafikken gikk under jorda og det uskyldshvite pulveret ble et innslag i alskens lastens buler. «Gule» og «skjevøyde» kinesere ble hengt ut som kokaingrossister, og «negrene» fikk passet påskrevet ved at kokainen ble assosiert med jazzalderens dans og musikk, alt i forfallets tegn.

I 1920-årene var norske dagsaviser opptatt av «den hvite gift». Dekadente Hollywood-stjerner gikk til grunne og meldinger fortalte at kokaintrafikken var nådd Stockholm og København. Men var også Norges hovedstad i ferd med å bli en kokainmetropol?

Kokainsentraler

Man var nok mer på vakt over fenomenet enn det fantes beviser for at det faktisk eksisterte i Norge. «Kokainsentraler» ble avslørt, og dementert.

Det var ofte uklart hvorvidt det egentlig fantes noen organisert kokainhandel. Det nærmeste man kom skandale var da fiolinisten Thorvald Lammers i november 1930 var blitt tilbudt et pulver mot nervøsitet i anledning en konsert i Oslo.

Den anonyme selgeren - som siden fordunstet - hadde forsikret at det ikke var meningen den unge kunstneren skulle bli «henfallen». Ordet kokain var ikke på selgerens lepper, men de alarmerende avisoppslagene var mange.

Lallas kokainvise

Revyartisten Lalla Carlsen opptrådte på Chat Noir i januar 1931 en harselerende vise om den sagnomsuste kokainen:

Jeg er så glad jeg synes at hele verden er min, traderade rullan dei For jeg har nettop tatt mig en liten schnufs kokain, traderade rullan dei Jeg var på café med han Lammers og fikk mig et pulver i schmug av en fyr, jeg tok det med hjem på mitt kammers, da blev jeg så deilig og yr

«Jeg svevet så fri og så ledig,» sang Lalla, «farvel Stortingsgata og «Sagene Ring». /Jeg drømte jeg var i Venedig /og svømte på gaten der omkring. »

Casanovaer og gullpurpurkjoler og elskovsrus ble nevnt. Verden var kommet til Oslo, og Oslo var i verden. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Dagbladet 20. februar 2016 under vignetten "Historisk".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på