Et britisk nei til EU kan vise vei for andre, skriver professor Arne Jon Isachsen ved BI.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Storbritannia
Sankthansaften er det folkeavstemning i Storbritannia. Ja eller Nei til fortsatt medlemskap i EU.
Sterke krefter forteller hvor ille det vil gå om Nei-siden vinner. Storbritannia vil miste nær en million jobber, og verdiskapningen vil reduseres med hundre milliarder pund.
Ved et Nei må finanssenteret City i London påregne å miste konkurransekraft overfor andre internasjonale finanssentre. Mye av handelen i euro vil trolig forlate De britiske øyer.
Kan Brexit bli en god ting?
Med Nei til EU som resultat i Storbritannia den 23. juni 2016 vil prosessen med en formell utmeldelse starte opp. Hvilket innebærer forhandlinger om å finne en ny modell for økonomisk samkvem og samarbeid mellom Storbritannia og de 27 landene som EU, etter Storbritannias uttreden – eller Brexit – vil bestå av.
Den norske modellen, kan den være noe å satse på? Vi er med i det økonomiske samarbeidet i EU uten å være med å bestemme. Men med gleden av å betale. Hva vi får igjen for det?
Anledning til å føre en egen politikk hva gjelder fisk og landbruk. Derfor de dyre, franske ostene. Eller vil kanskje heller den litt løsere tilknytningsformen til EU som Sveits har valgt passe britene bedre? Basert på et finmasket nett av bilaterale avtaler.
Den modellen britene vil ende opp med ved et Nei, blir ganske sikkert ingen blåkopi av noen eksisterende modell. Til det er Storbritannia for stor og for spesiell.
Et annet spørsmål er hvorvidt Brexit, de mange, dystre spådommer til tross, kan vise seg å være en god ting. For britene, så vel som for europeere flest.
Litt historikk
Kull- og stålunionen som trådte i kraft i 1953 mellom Tyskland, Frankrike, Italia og Be-Ne- Lux-landene var oppstarten til dagens EU eller Europeiske Union.
Romatraktaten av 1957 sementerte og utvidet dette samarbeidet. Hensikten var todelt. Bidra til økonomisk fremgang og vekst, samt sikre fred og fordragelighet mellom land på det europeiske kontinentet som hadde utviklet den slemme uvanen med ujevne mellomrom å gå til krig mot hverandre.
«Fred i vår tid» – som britenes statsminister Neville Chamberlain sa etter sitt møte med Adolf Hitler i München i september 1938, viftende med en papirlapp der avtalen om fred var skrevet under av dem begge – ble en realitet med Romatraktaten nitten år senere.
Veto mot britisk medlemskap
Storbritannia var ikke med fra starten. Etter noen år begynte britene å interessere seg for medlemskap.
Men general Charles de Gaulle, Frankrikes egenrådige president, kom dem i forkjøpet. I 1963, og igjen i 1967, la han ganske enkelt ned veto mot å ta britene med. Etter hans mening var ikke folket på øyriket «europeiske nok».
Med de Gaulle ute av historien – studentopptøyene våren 1968 ble begynnelsen til slutten for ham -, og med Georges Pompidou i Elyséepalasset, ble Storbritannia i 1973 omsider tatt opp i det som i mellomtiden hadde fått navnet Det europeiske fellesskapet eller EF.
Øyfolket holdt imidlertid en viss avstand til unionen på kontinentet, som britene kaller det landfaste Europa. Da spørsmålet om felles mynt skulle besluttes i desember 1991, reserverte britene seg slik danskene også gjorde.
Tidligere hadde britene forhandlet avtalen på nytt slik at overføring av midler fra London til Brussel ble redusert. Britene hadde lite glede av overføringer til landbruket som hovedtyngden av midlene fra EU gikk til. Rabatten for 2012 er beregnet å utgjøre nær fire milliarder britiske pund.
En bristende forutsetning ...
At britene stemmer Nei til fortsatt medlemskap i EU, fremstilles av mange som en udelt ulykke, både i Storbritannia og på kontinentet. Men er det så sikkert da?
Har konseptet EU med sitt slagord om «stadig tetter union» gått ut på dato?
Problemet med EU slik unionen i dag fremstår, er at den er tuftet på en bristende forutsetning. En union i ordets rette forstand krever en solidaritet mellom EU-landene som ikke er til stede i dag. Den nasjonale identiteten er langt sterkere enn den europeiske.
… og to tabber
To tabber betaler EU for nå.
- 1. Euro som felles mynt.
- 2. Og en for rask innmelding av 11 nye medlemsland fra Sentral- og Øst-Europa etter Sovjetunionens oppløsning.
Felles mynt forutsetter felles finanspolitikk et stykke på vei, der land i oppgangskonjunkturer deler litt med land som erfarer dårligere tider.
Et enkelt grep ville gjort underverker i denne sammenhengen; at arbeidsløshetstrygden i noen grad ble gjort til et anliggende for EU sentralt snarere enn bare for de enkelte medlemslandene. Slik er det i USA. Utgiftene til arbeidsledige dekkes i fellesskap av enkeltstatene og på føderalt nivå, av Washington D. C.
Tabbe nummer to var et altfor raskt inntak av nye land i EU. Det demokratiske sinnelaget hadde trengt lengre tid på å utvikle seg. Og de økonomiske strukturene man fikk i noen land etter at jernteppet ble trukket opp, ble preget av oligarkenes talentfulle og brutale grafsing.
Mon tro om suksessen til Den europeiske union den første tiden gikk politikerne til hodet, og førte til at de la opp til en «stadig tettere union», som det senere skulle vise seg det ikke var politisk grunnlag for.
Da kan det kanskje være fint med et Nei den 23. juni. At britene i så fall går opp løypa som andre land vil vurdere å følge etter i, trenger heller ikke være noen ulykke. Den som lever får se.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 17. april 2016 under vignetten "Ukeslutt".