Muhammad Ali hadde en makeløs verbal slagferdighet, skriver Gudmund Hernes. Der har norske idrettstopper mye å lære.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Muhammad Ali
Bill Clinton fant den forløsende formulering om legenden Muhammad Ali som døde 3. juni 2016: «Det var ikke lett å si om han var bokser eller ballerina!»
Boksing er brutalt: Blod kan lyte, atletene kan slås sanseløse og varig skades. Sporten kan også være artisteri i kroppskontroll, som «the Ali Sule» - og, ja, slagferdighet. Muhammad Ali viste alt dette.
Også en makeløs verbal slagferdighet: Som Northug kunne han psyke ut motstandere. Men han brukte den også med full kraft politisk: mot Vietnamkrigen, for borgerrettigheter og likeverd.
Min erfaring med boksing
Selv har jeg ringe erfaring med boksing. Som fjortis ble jeg med i bokseklubben B30, som trente på Svartlamon i Trondheim.
Klubben hadde overlevd fra tiden da norsk idrett var klassedelt: B30 hadde tilhørt Arbeidernes Idrettsforbund. AIF ble dannet i 1924 som en motvekt mot Norges Landsforbund for Idrett, et redskap for borgerlig politikk, nært koblet til militærvesenet, og som organiserte streikebryteri.
AIF ble en sterk del av det frivillige motsamfunnet arbeiderbevegelsen reiste mot borgerlig bruk av statens makt. Det var lenge før dagens samfunnsvitere trodde de hadde oppdaget noe nytt med begrepet «det sivile samfunn»: I farten glemte de at arbeiderbevegelsens mylder av organisasjoner er det fornemste eksempel på nettopp det. Og på at idrett er politikk.
Kjempet for det som var rett
Muhammad Ali så det, og gikk rett inn i sin tids store strider. I ringen kjempet han for å vinne, utenfor for det som var rett. Han ildnet mot Vietnamkrigen og nektet å la seg verve som soldat.
Han vek ikke unna da han ble fratatt verdensmestertittel og retten til å konkurrere. Innenlands var det et regelrett yrkesforbud, utenlands kunne han ikke fighte fordi han ble fratatt passet.
Han svarte: «Hvorfor skal jeg kjempe mot fattige fargede folk som barføtt planter i slammet på rismarkene? De kalte meg aldri nigger, de lynsjet meg ikke, de satte ikke hunder på meg. Hvordan kan jeg skyte dem? Bare kast meg i fengsel.»
Dermed blottla han koblingen mellom raseregimet i USA og krigen i Sørøst-Asia. Han ordla også avstanden mellom den amerikanske drømmen og den bitre virkelighet med bitende ironi.
Forløper for rapperne
Som da han etter å ha vunnet gull i OL i Roma i 1960, tok medaljen om halsen og gikk ut for å spise på en lokal restaurant i hjembyen Louisville. Servitøren sa: «We don’t serve niggers.» Ali svarte: «That’s fine with me - I don’t eat niggers either.» Han var både storkjeftet og rappkjeftet - en forløper for rapperne.
Han tok navnet Muhammad Ali, slo slag for religiøs toleranse, for islam som en stor human religion, og han allierte seg med baptistpresten Martin Luther King.
Sport i seg selv var ikke viktigst, men å bruke den til å «løfte folk moralsk og mentalt til å stå sammen». Det høye mål om en sunn sjel i et sunt legeme kan bare realiseres i et samfunn med likeverd og respekt.
Han var karismatisk og viste et enestående mot, både ved å gå mot makta, og som idrettsutøver ved selv å ta sjansen på å komme tilbake og risikere tap.
Mot viser alle idrettsutøvere når de i fullt lomlys legger sin selvoppfatning og sitt omdømme på startstreken eller i straffekonkurransen. Derfor fjetres og fanges vi både av de små på knøttelaget og av de heltene de drømmer om å bli - en Ada Hegerberg eller en Kjetil Jansrud.
Norgesmestere i krumspring
Det tar oss til galleriet av norske toppidrettsledere, som har avdekket det motsatte: unnvikelse, ynkelighet og feighet.
Et eksempel er konfrontasjonen med generalsekretær i Norges idrettsforbund Inge Andersen i Dagsnytt 18 den 27. mai 2016, der han ble utfordret på åpenhet, pengebruk og det nye klasseskillet som bygges opp i idretten. Og igjen og igjen gjentok at han, stakkar, kun «iverksatte Idrettsstyrets vedtak».
Men samtidig begrunnet dyre reiser utenlands med å være «til stede på de arenaene hvor beslutninger tas og vi faktisk kan påvirke beslutninger». Generalsekretæren kan altså påvirke de store gutta som styrer ute, men ikke sitt eget styre hjemme!
Det er selvsagt vrøvl. Har man rent mel i posen, er det bare å åpne den.
Opprop for en ny kultur
2. juni 2016 la ni idrettsprofiler frem et opprop for en ny kultur i norsk idrett: Nils Arne Eggen sa: «Idretten kan ikke bli et hemmelig forum der hysj-hysj settes i system.»
Idrettspresident Tore Tvedt svarte arrogant: «Deres synspunkter står for egen regning. Samtidig kommer deres kommentarer fra et ståsted som i dag er utenfor den sentrale idrettsorganisasjonen, og som naturlig nok er farget av den debatten som har preget media den siste tiden.»
De taler for egen regning - og takk for det! - men også for et overveldende flertall i landet. Noe den sentrale idrettsledelsen ikke gjør. Dens holdninger kan karikeres med ikonbildet av apene med hender foran ører, øyne og munn. Den har ikke helt fått med seg at både nasjonalt og internasjonalt er idrettsledere idrettens største problem.
Der Muhammad Ali gikk rett på, med stor personlig risiko, går generalsekretæren og presidenten i NIF utenom. Ved Idrettsgallaen 2017 har de kvaliisert seg for en ny pris: Norgesmestre i krumspring.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel på sistesiden av Morgenbladet 10. juni 2016.
Tekst: Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI og forsker ved FAFO.