Ingen vil forbauses over at det beste utgangspunktet for å forstå Fremskrittspartiet finnes i opplysningstiden, skriver Gudmund Hernes.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes forklarer politikk
For eksempel: Vil man skjønne Frps adferd i asylsaker, kan man starte med Jean-Jacques Rousseaus avhandling fra 1755, Ulikheten mellom menneskene.
Der forteller Rousseau om en gruppe på hjortejakt. Skulle jaktlaget lykkes i å omringe og fange hjorten, måtte alle jegerne trofast stå på sin tildelte post. Men hvis en hare hopper forbi en av dem, ville denne jegeren, sier Rousseau, utvilsomt og uten skrupler forfølge haren. Og når han hadde felt den, ville han ikke klandre seg selv for at resten av jaktlaget tapte sitt store bytte, hjorten. Med andre ord: Det er lett å lokkes ut av gjensidige avtaler - selv når andre må bære tapet.
Jegere på Stortinget
Partiene på Stortinget er jegere. I særlig viktige saker prøver de likevel å stå sammen som et jaktlag og sette landet først. Alle må da ofre noe for å få en felles gevinst.
Gevinsten er et kompromiss som et flertall kan stille seg bak, selv om styrkeforholdet mellom partiene endres og regjeringer skifter. I forliket må da alle oppnå noe av det de ønsker mest og svelge noe de er imot.
For folk utenfor nasjonalforsamlingen er fordelen at de slipper omkamper, linjeskift og tilbaketurer. De kan tilpasse seg en fremtid som ligger fast.
Slike kompromisser binder også partiene selv. De må avstå fra stadig å prøve å utmanøvrere hverandre. Noen saker er for viktige for spill og taktikkeri. De må, som det heter, heves over politikken. Eksempler er de store flertallene som har bestått om norsk Nato-medlemsskap fra 1949, folketrygden fra 1967 eller pensjonsforliket fra 2005.
Frister til revestreker
De siste årene har få saker satt politiske systemer i alle europeiske land på større prøvelser enn strømmen av innvandrere og asylsøkere. Og få saker har skapt så store fristelser til opportunisme og populisme, renkespill og revestreker.
Derfor har politiske partier i flere land søkt brede forlik som kunne bestå under skiftende regjeringer. Hvert av dem må da oppnå noe som de ikke kunne få til alene, og godta noe de isolert sett ville stemt imot. Og de må være villige til å stå på post for avtaler om det felles beste - selv om haren hopper forbi.
Det prøvde også statsminister Erna Solberg å få til. Men først spilte hun sammen med Sylvi Listhaug i romjulen ut 40 forslag til innstramninger i asylpolitikken, noen av dem demonstrasjonsforslag. Mange ble straks avvist av de andre partiene på Stortinget. Venstre, hennes største støtteparti, avviste like godt alle.
Kronhjort i sikte
Så skjønte Erna at hun måtte være statsminister. Den 9. februar 2016 sendte hun en sms til alle partier som hadde vært med på asylforliket høsten 2015 om at hun var «på tilbudssiden» for å fremforhandle et nytt og bredt kompromiss. Nå tok hun for gitt at partiene ville sette landets langsiktige interesser først. En kronhjort var i sikte.
Erna regnet også med at Frp også ville holde sin post - men regnet feil. For det første fordi Frp ville jakte en hare. For det andre fordi hun ikke kunne trekke seg fra tilbudet hun selv hadde fremmet til de andre partiene.
Resultatet av denne manøveren ble: færre innstramninger enn om Frp hadde vært med på kompromisset - og mindre enn det Høyre ønsket; politikken Listhaug må iverksette er fjernere fra Frps særstandpunkter enn om partiet hadde gått med i forliket; og Listhaug kan utad hevde at hun tvinges til å føre en mildere politikk enn det Frp egentlig vil.
Mer enn det: Frp ser haren som en annen hjort partiet kan felle neste stortingsvalg. Da kan Frp hevde at alle andre partier, Høyre inkludert, har hindret innstramninger Frp er for.
fritt vilt
For Erna betyr det: at hun måtte bruke Stortingets flertall mot sin koalisjonspartner i regjeringen for å sikre et forlik - den hardeste opposisjonen mot regjeringens politikk sitter faktisk i regjeringen(!); at statsministeren ble påført et stort politisk nederlag av sitt viktigste samarbeidsparti; og at regjeringen fremstår som en dobbeltregjering - Frp sitter i den, men står ikke bak dens politikk.
Frp så seg tjent med å svikte statsministeren. Fordi Erna ikke kunne løpe fra sitt tilbud, kunne Frp løpe fra sin post. Og Frp har lært dette: Partiet kan ustraffet jage harer. Selv statsministeren er fritt vilt.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel på sistesiden av Morgenbladet 22. juli 2016.
Tekst: Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI og forsker ved FAFO.