Theresa May kan bli den nye anti-Thatcher, skriver Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Storbritannia

En av årets viktigste taler ble holdt av Storbritannias nye statsminister, Theresa May, 13. juni 2016 da hun ankom 10 Downing Street.

Den var kort, bare 628 ord, og tok mindre enn fem minutter. I det ytre kastet hun glans på sin forgjenger, David Cameron. I virkeligheten var den en drepende dom over feilslått politikk - og et radikalt brudd med Thatchers konservatisme. Den er verd å lese.

Margaret Thatcher er berømt for utsagnet «There is no such thing as society». Med det angrep hun dem som søkte til staten eller samfunnet når de så seg nødt til å be om hjelp. Folk måtte løse sine problemer selv.

Mays indirekte kritikk av Camerons regime er at han sviktet dem som faller gjennom det britiske klassesamfunnet. Hun slo fast at United Kingdom ikke bare er et fellesskap av ire land, men også mellom «alle borgere, av oss alle, hvem vi enn er og hvor vi enn kommer fra» – et samfunn, altså.

Kjempe mot brennende urett

Hun gikk videre: Fellesskapet betyr å kjempe mot den brennende urett det er at hvis du fødes fattig, dør du i snitt ni år før andre. Eller at du behandles langt hardere av rettssystemet hvis du er svart. Eller at barn fra arbeiderklassen har mindre sjanse enn andre til å bli studenter, at veien til akademiske profesjoner er brattere fra offentlige enn fra private skoler, at kvinner tjener mindre enn menn, at det er vanskeligere for unge å få en egen bolig enn noen gang.

Men å gjøre Storbritannia til et land som gagner alle, er mer enn å bekjempe disse urettene. For vanlige arbeiderklassefamilier er levekårene mye hardere enn de sentrale politikerne skjønner. Å ha en jobb betyr ikke sikkerhet for jobben. Har du bolig, uroes du over avdragene. Lønna strekker knapt til, du engstes over kostnader og om ungene kan få en skikkelig utdanning.

Skal tenke på dere, ikke de mektige

Til dem, sa May, ville hun tale direkte. «Jeg vet dere jobber døgnet rundt, gjør det så godt dere kan, at livet kan være en kamp.» Omkvedet i talen var dette: «The government I will lead will be driven not by the interests of the privileged few, but by yours.»

Og hun fortsatte: «Vi skal gjøre alt for å gi dere mer kontroll over livene deres. I de store saker skal vi tenke på dere, ikke på de mektige. Når vi vedtar lover, skal vi lytte, ikke til de store, men til dere. Når det gjelder skatt, vil vi prioritere ikke de rike, men dere. Når det gjelder muligheter, skal vi ikke befeste de vellykkede få, men dere. Vi vil gjøre alt vi kan for å hjelpe enhver, uansett bakgrunn, til å nå så langt evnene rekker. Vi er i en skjebnetid i nasjonens historie. Etter folkeavstemningen står vi overfor en svær nasjonal omstilling.»

Tale mot privilegier

Altså en tale mot privilegier og urett, og for samfunn og samhold: «We, us, together.»

Skal hun lykkes, kan hun ikke overlate målene – utdanning, helse, bolig, fordeling – til markedet.

Hun hadde sett vår tids versjon av det den store britiske konservative politiker Benjamin Disraelis i 1845 beskrev i romanen Sybil. Den hadde undertittelen The Two Nations, og handlet om arbeiderklassens elendighet. May skal styre et land som stadig er klassedelt – og hun har spent buen høyt. Og skal hun lykkes, må hun først vinne over sine egne: privatskolegutta og finanstoppene som har rådet grunnen i Storbritannia.

Nå gjelder det at hun gjennomfører: «The proof of the pudding is in the eating.»

Likheten under press i Norge

I Norge er talen interessant av to grunner. Norge er langt bedre stilt, med større likhet i levekår og muligheter. Men likheten er under press, både ved redusert formuesskatt og fjerning av arveavgifter under dekke av at det skal gi flere arbeidsplasser, ved økt privatisering og økt ledighet.

Tilliten til toppene er svekket. Deler av næringseliten konkurrerer om å skyte seg i foten. Panama-papirene har brakt flere i miskreditt. Andre synes de har gjort en så svær jobb med å si opp folk at de bevilger seg selv høyere gasje: Toppledelsen i Statoil ikk et lønnshopp på 20 millioner i 2015, en ledelse som også har bulket selskapets rennommé, for eksempel i Angola.

«Statoils system for lederlønninger er i samsvar med statens retningslinjer», forklarer informasjonsdirektøren. Men hvem fastsetter statens retningslinjer? Eller tillater utviklingen av meningsløse lønninger og større ulikhet i andre av statens virksomheter, som i sykehus eller i Forskningsrådet?

Hvem har og tar ansvar for det som ble kalt statsregulativet? Norske politikere må altså godtgjøre at staten ikke er en for alvorlig sak til å overlates dem. Eller må vi be Theresa May gjenta talen i Norge?

Referanse:
Artikkelen er publisert i Morgenbladet 12. august 2016.

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på