Kosmetisk kirurgi sprang ut av legevitenskapen, skadde soldatfjes og et nytt skjønnhetsmarked. Parafinen var fortidas Botox.
BI FORSKNING: Forløperen til kosmetisk kirurgi
For hundre år sida, mens verdenskrigen herjet som verst, dukket det opp annonser for kosmetisk kirurgi i norske aviser. Den danske Dr. Einar Dujardin ved «Kosmetisk Klinik» på Amagertorv i København, reklamerte i 1916 med parafinbehandling «for alle Ansigtsdeformiteter»: sadelnese, nese- og munnskjevheter, innfalne kinn, ansiktsfurer, arr, merker, dobbelthaker og slappe trekk. Hals og bryst kunne også forbedres.
Nordmenn dro til København for å få oppvarmet parafin sprøytet inn i på de aktuelle stedene, slik at «feil» kunne rettes. Når parafinen størknet i ønsket form, trådte den nye skjønnheten fram. Dette var datidas Botox.
«Man behøver ikke å være så forfengelig for å innse at en gresk eller romersk nese vilde være å foretrekke for den potet- eller bulldognese man har fått i vuggegave,» skrev Tidens Tegn i 1928, da avisa omtalte Dujardins virksomhet. «I de siste år er det ikke så få av våre medmennesker som er blitt utstyrt med parafinneser. »
Parafinmetoden hørtes så tilforlatelig ut, helt til infeksjoner og blodpropper oppsto, og parafinen kom på avveie. Resultatet ble en slagmark av brutte løfter og vonde, ulykkelige ansikter.
Vandrende parafinsprøyte
Det var den østerrikske kirurgen Robert Gersuny som på slutten av1800-tallet eksperimenterte med bruken av parafin til dette formålet. Særlig var det de såkalte sadelnesene man søkte å gjøre noe med, en tilstand som skulle skyldes alt fra spedalskhet og syfilis, til traumer og kokainmisbruk. Nedsunkne neser skulle bygges opp ved hjelp av parafinvoks.
På grunn av uheldige bieffekter gikk Gersuny selv vekk fra parafinbehandlingen, uten at dette stoppet andre. Det markedsmessige potensialet var oppdaget.
En av de første norske egenutnevnte lykkemakerne var Alfred Fjeld, som i 1918 begynte å reklamerte for sine tjenester. Fjeld var ikke lege, det behøvde man ikke være for å utføre denne typen parafininjeksjoner, syntes han selv. Det som trengtes var tekniske kunnskaper, opplæring og erfaring, og en god porsjon renslighetssans.
Alfred Fjeld kunne treffes på ulike adresser i Kristiania, gjerne på et hotellrom til bestemte tider. Man kunne også avtale en annen møteplass. Selv hadde han et fastere tilholdssted i Fredrikstad, ved sitt «Institut for skjønhedspleie».
Soldatskader
Fjelds parafinsprøyte tok seg av «misdannede» neser, haker, munner og kinn, samt arr, rynker og den slags. Geskjeften hans var den lurvete forløperen til den store industrien som i dag utfører kirurgiske inngrep for skjønnhetens skyld.
Første verdenskrig ble en viktig begivenhet i den plastiske kirurgiens historie. Moderne stålhjelmer reddet soldatliv, men i stedet for å miste livet, mistet mange av de unge mennene sitt utseende. Fragmenter av ødelagte hjelmer kunne gjøre stor skade, og soldater kom hjem «uten ansikt».
Den plastiske kirurgien hjalp dem til å få det tilbake. Verdenskrigen ga de plastiske kirurgene en ny selvbevissthet. Da freden kom kunne kunnskapen og erfaringene transformeres til privat fortjeneste i markedet.
Utseendet som valuta
Gjennom plastisk kirurgi ble altså kroppen formbar. I utgangspunktet hadde rekonstruksjon vært hovedformålet, det vil si at misdannelser og skader etter sykdom og ulykker skulle rettes opp. Det handlet helt enkelt å la mennesker få slippe å skille seg ut, sette dem i stand til å være et anonymt ansikt i mengden.
Den rent kosmetiske kirurgien gikk imidlertid ut på å gjøre inngrep bare for skjønnhetens skyld. Dette dreide seg mer om kultur enn medisin. I ei tid da utseende ble en valuta, kunne den nye skjønnhetsindustrien selge løsninger til en middelklasse i oppdrift. Særlig i et land som USA, der selvforbedring sto sterkt som ideal. Det å være noen, ha en vakker personlighet, kunne tilegnes og kjøpes.
1920-årenes reklameindustri og massemedier formidlet visuelle budskap om all skjønnheten som var til salgs, og denne ble koplet til forestillinger om frisk ungdommelighet. På jobbmarked og ekteskapsmarked var betydningen av et godt førsteinntrykk stor. Veien til sosial og økonomisk suksess skulle gå gjennom magiske sprøyter og skalpeller.
Mental skalpell
Men hvordan kunne en slik type industri legitimeres, moralsk sett? Den kosmetiske kirurgien fant i 1920-åra en viktig alliert i den psykologiske vitenskapen. «Mindreverdighetskompleks» ble et begrep som favnet følelser «de stygge» balet med.
Skjønnhetsindustrien presenterte løsninger, inngrepene skulle fremme folks mentale helse.
Mange var likevel kritiske til denne nye bransjens eskapader. Fra legehold ble det særlig advart mot at parafininjeksjoner og andre inngrep ble utført av kreti og pleti. Svaret her var profesjonalisering, kvakksalveriet måtte bort og teknikkene forbedres.
Andre kritiserte den overflatiske kulturen en slik industri var et uttrykk for. I kriminalromanen Vampyren fra 1929, av Øvre Richter Frich, møter vi en amerikansk kosmetisk kirurg, rik på dollar, fattig på åndelige verdier. Det var en tendens, i vår moderne tid, «til å gjøre menneskene mekaniske og artifisielle», skrev Frich. «Menneskene lever ikke mer, de agerer mens deres udødelige sjeler likesom dunster vekk i kampen for utseendet - skallet.»
Ingen ville være gamle lenger. Fruentimmer gikk til kamp mot rynker og fett, gamle menn veltet seg i gyte, hoppet bukk, danset jazz og trodde de dermed skulle «snyte himmel og helvete for mange år». Akk, det var en håpløs kamp, skrev den norske kriminalforfatteren.
Bak den forfengelige fasaden ville sjelen råtne og nervene visne av mangelen på fett.
Referanse:
Artikkelen er publisert som formidlingartikkel i Dagbladet 3. september 2016 under vignetten "Historisk".