Barn må få problemer de kan kjenne seg igjen i, om de skal lære bedre, skriver Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om utdanning
Utdanningspolitikkens mål er å gi mer til flere på en bedre måte.
Mer kan gis ved ekstra timer, dager eller år. Flere kan nås ved nybygg, kvoter og stipend. Men bedre? Iblant hentes svar fra bærere av nye faner - en Rudolf Steiner eller en Maria Montessori.
Andre ganger fra forskning som skal vise hva som virker og ikke - John Hatties Visible Learning er et eksempel fra senere år. Da kan det oppstå rene farsotter i skoleverket, båret ut i landet av lokale småguruer som får stjernestatus på samlinger og honorar som kan dekke et avdrag på boliglånet. Da bør man huske konstantfellen.
Husk konstantfellen
Konstantfellen består i glemme historie og kontekst. Selv studier som ytre sett er sofistikerte, med kontrollgrupper, mange variabler og avanserte metoder, kan gå i den. Konklusjoner om lærerutdanning eller lærertetthet, klassestørrelse eller karaktersetting, er datostemplet. For skoler, klasser og elever er innesluttet i et samfunn utenfor - som stadig endres, og der læring skjer i alle livets forhold.
Noe er konstant, som tyngdekraften. Men måter unger blir fortrolig med den på, er endret over tid: Den kan læres ved å kaste, slenge og snuble - eller ved å ramle ned fra et tre. Oppdrift kan læres ved å plaske og flyte - eller ved svømme på dypt vann og seile i sin egen sjø. Erfaringer om det konstante kan høstes på så mange måter.
Hva unger får lov til å erfare
Men hva unger får lov til å gjøre og erfare på egen hånd, er mye endret de siste tiårene - barns fritid er mindre fri.
Forskere som Finn Edvin Brøndal, Jan Eivind Myhre og Ellen Beate Sandseter har vist at de unges egentid er mer planlagt, styrt og regulert av skole, hjem og organisasjoner.
«Gata», der ungene selv innrettet nærmiljøet, er fortrengt av mer inneliv, i stol og ved tastatur. Voksne er reddere for å overlate ungene til seg selv ute i skogen eller oppe i tærne - eller til bare å slenge langs veien. Brøndal har sagt det skarpt: «Jeg tror ikke barna kan leke ute i naturen lenger, de er ikke vant til det… Lek i naturen er i ferd med å utgå på dato.»
Men paradoksalt nok: Foran små og store skjermer lever barn og unge ut et liv ofte helt utenfor voksnes kontroll.
Spiller det noen rolle? Lærer ikke unger nå mye mer og med et dyktig lærerkorps, nye læremidler og nye medier?
Et ganske nytt påfunn
Skoler er et ganske nytt påfunn. I årtusener lærte de unge ved å se og ta del i de voksnes virke og i familiens praktiske arbeid. Mange yrker kunne de iaktta direkte, på kloss hold. Livet var rikt på praktiske gjøremål, om enn fattig på informasjon.
Nå er det motsatt: Fattig på praktisk handling, men oversvømt av informasjon på alle skjermer og interaksjon i alle kanaler. Måten ulike arbeider utføres på, er også blitt likere: møbelsnekkeren bruker skjerm, det gjør også bilmekanikeren og byråkraten. Men spiller det noen rolle?
Nasjonalt senter for realfagsrekruttering har vist at forståelsen for naturfag og matematikk beror på hva elevene har med seg utenfra - særlig når de skal løse konkrete og komplekse problemer.
Skal de beregne areal ut fra bilder av innhengninger på en bondegård, kan de kjøre seg fast - selv om de kjenner geometriske regler. Problemstillingen blir for virkelighetsjern for dem. De stilles overfor problemer fra en hverdag de ikke lenger har - historien har hentet dem ut av bondesamfunnet.
Mangler konkrete erfaringer
Sagt spissere: Elevene blir dårligere til å løse konkrete matematiske oppgaver, ikke fordi de mangler den abstrakte kunnskapen, men fordi de mangler de konkrete erfaringene lærebøkene ikke gir.
Moralen, formulert av Hege Tunstad, er denne: «Gi ungdommen problemer de kan kjenne seg igjen i!» Men da må vi erkjenne at bredden av de erfaringer de unge gjør utenfor skolen bestemmer læringen og mestringen innenfor.
Hva praktisk kan bringes til skolen?
Som barn omgikkes jeg en smed kjent for sitt gode øyemål: Bare ved å se på et hjul kunne han anslå lengden på jernbåndet som skulle slås rundt til forsterkning. Han røpet at han bestemte lengden ved å ta tre ganger tverrmålet - «og litt til». Det tok noen år før jeg gjenkjente denne tommeltottregelen i formelen 2πr. Og få har den sløyden som lærte meg geometri.
Dagens barn omgås ikke smeder, men har med seg andre erfaringer som kan hjelpe dem å lære. Skal man heve elevenes «grunnleggende ferdigheter» til å regne, telle, tale og skrive, som den gode latin for tiden er, bør man kanskje ikke begynne med Pisa og disse rene fagene i skolen. De viktigste endringene skjer utenfor.
Da blir spørsmålet: Hva praktisk kan bringes til skolen, slik at de unge, når de kommer dit, får problemer de kan kjenne seg igjen i?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 2. september 2016 under vignetten "Påfyll".
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.