Stuff happens! Rune Bjerke tar ansvar for alt og ingenting, skriver Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om norske ledere

Norske ledere er i et speilkabinett der de ser seg selv og sine kolleger i forstørret utgave. I selvbildet inngår visjoner og overblikk, handlekraft og stålkontroll: Det berettiger eventyrlønn, gullpensjoner og bonuser.

Sosialt befestes dette i det amerikanerne kaller «a mutual admiration society». De er landets Aller Beste.

Men røyner det på, og de knipes med benklærne nede, fremtrer et annet bilde. Kabinettet har også speil som forminsker: De visste ikke, de ble ikke informert, de er ikke overmennesker som overskuer alt.

Best på å bortforklare

Det som hendte, skyldtes ikke viljer og beslutninger, men krefter utenfor deres kontroll. Organisasjonen var rigget slik at de ikke kan holdes til ansvar for «shady deals». Da viser det seg at de Aller Beste er aller best på bortforklaringer og ansvarsfraskrivelse.

Skriptet repeteres ofte, sist i forrige ukes «granskningsrapport» om DNB og Panama-papirene: Produktene som banken tilbød, var i strid med dens etiske retningslinjer, og etableringen av dem ikke i tråd med instruks for nye produkter.

Med konsernsjef Rune Bjerkes egne ord: «Det har sviktet både i førstelinjen, altså i det operative miljøet, og i de kontrollorganene vi har internt som kunne eller burde ha fanget opp dette underveis».

Rune Bjerkes ledelsesfilosofi

Apples Steve Jobs hadde et prinsipp for ledelse: The Directly Responsible Individual – DRI. Det er påkrevet å fiksere den ansvarlige, særlig for prosjekter på tvers av avdelinger, eller når det er uklart hvem som har ballen eller hvor den skal spilles.

Rune Bjerkes ledelsesilosoi er motsatt. Først sier han at «alt som skjer i DNB er mitt ansvar, og jeg kan heller ikke unndra meg ansvaret ved å skylde på enkeltpersoner», men legger til: «Ingen av funnene er av en slik karakter at det kan føre til drastiske personalmessige konsekvenser, som oppsigelse eller avskjed».

DNB er altså en organisasjon uten personer som tar beslutninger. Beslutningene tar seg selv, i «miljøer» eller «kontrollorganer» der ingen fikk, hadde eller tok ansvar. I Bjerkes regime skjedde ting fordi de fikk lov til å skje. Som Donald Rumsfeld sa da det gikk galt i Irak-krigen: «Stuf happens!»

Martin Kolberg spør presist: «Hvorfor har dette skjedd når alle sier det ikke skulle skjedd?»

"Alt som skjer i DNB er mitt ansvar"

Ikke bare sier Bjerke at DNB er uten beslutningstakere – han sier også at banken er uten organisasjon: «Det er ikke mulig for ett menneske å ha kunnskap om alle enkelttilbud og enkeltprodukter til enhver tid.» En slik allvitenhet tillegges vanligvis bare Gud Fader. Det er derfor dødelige mennesker har oppfunnet organisasjoner med arbeidsdeling og ansvarsdeling, med rutiner og instrukser, med rapportering og kontroll.

Heldigvis har Bjerke, som sier «Alt som skjer i DNB er mitt ansvar», selv en høyere makt som fritar ham for dette ansvaret: styreleder Anne Carine Tanum: «Hjortrapporten gir ikke grunnlag for å reise spørsmålet om konsernsjefens stilling». De utgjør et «mutual admiration society», der begge sitter så lenge de står sammen.

Bjerke er ikke alene. Den pågående rettssaken om Yara-korrupsjonen viser så langt iallfall dette: Lederne ledet ikke – de skjønte ikke en gang hva de drev med. Eller ta Statoils famøse «forskningssenter» i Angola: der har selskapet betalt 420 millioner. Men ingen vet hvor samarbeidsselskapet er, hva det gjør eller hvem som eier det. Konsernsjefen Helge Lund, som fikk svære bonuser, visste vel heller ikke hva han gjorde. Stuf happens!

La meg lage en konspirasjonsteori

Jeg er ingen tilhenger av konspirasjonsteorier. Så la meg lage en. Ofte tegner den politiske høyresiden staten som dorsk, fet og slapp. Altså må den offentlige sektor kuttes – følgelig også skatter, særlig for de rike «som skaper jobbene». Skal denne tesen vinne støtte, må den begrunnes ideologisk.

Første punkt er å si at den offentlige sektor er så elendig fordi den taper tevlingen om talentene. Intern rekruttering gjør at folk stiger i gradene til stillinger de ikke makter å utføre. Der blir de sittende, på sitt inkompetansenivå, slik «the Peter principle» fastslår. I det offentlige er det følgelig flest udugelige på toppen.

Redningen fra misæren er friskt blod utenfra: å hente kometer fra næringslivet. Derfor er «Statens lederlønnssystem» etablert: «for å rekruttere og beholde dyktige ledere, og knytte toppledernes resultater og lønn tettere sammen».

For eksempel: For å lykkes med å få en Helge Lund til å bli sykehusdirektør, måtte vi ut med cirka 20 millioner for å matche avlønningen i Statoil: Han kunne sikkert redusere sykehuskøer ved å fly pasienter til Angola!

Rune Bjerke kan man vel ennå få for 15 millioner: Han kunne sikkert skaffe behandling i Luxemburg og på Seychellene – ja, uten selv å vite det!

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 23. september 2916.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på