Støtten til Hillary Clinton i likestillingens navn tar oppmerksomheten vekk fra politikken hennes, skriver Berit von der Lippe.
Kronikk: Berit von der Lippe om valget i USA
Valget i USA står ikke mellom pest og kolera fordi motgiften fins, og den heter Hillary Clinton, skriver Marie Simonsen i Dagbladet 13. oktober 2016.
Clintons fremste kvalifikasjon er ikke at hun ikke er Donald Trump. Det er at hun er Hillary Clinton, jubler Hege Ulstein. Nå kommer verdens tjukkeste glasstak til å gå i grus! (Dagsavisen 22. oktober 2016).
Motgiften til hva?
Begeistringen for den kommende presidenten (ja, jeg foregriper) synes så total at motstemmer knapt vil ha noen virkning på de to, i mine øyne, usedvanlig dyktige journalistene – og feministene. Jeg prøver likevel. Motgiften til hva? undrer jeg.
Dagbladets tøffe feministiske talerør forteller i sin lovtale at presidentkandidaten har lagt fram «en plan om hvordan bekjempe fattigdom, særlig rettet mot barn, blant annet gjennom velferdsgoder som helsetjenester, barneomsorg og utdannelse»; hun har «snakket om klimaendring og behovet for grønt skifte og forpliktende klimamål» og «har den mest progressive plattformen i USA noensinne». Punktum. Ferdig snakka.
To uker seinere er tonen riktignok litt mer analytisk. Denne gangen (26. oktober) leser vi om presidentkandidatens radikale fortid, særlig i sosialpolitikken, som ifølge Simonsen er helt sentral for Clinton også i dag. Ved mulige oppgangstider skal USAs første kvinnelige presidentkandidat ha «en sjanse til å lykkes med sosiale reformer, hvis hun velger å ta fram den gamle radissen i seg», lyder avslutningen. Lovtalen likner nå mer en forsvarstale.
Knusingen av glasstaket
For Hege Ulstein er knusingen av glasstaket ikke bare historisk, det er fantastisk! Hvorfor uteblir da entusiasmen? spør hun. Om Clinton ikke kan beskrives som en god taler, liker hun desto bedre å snakke med mindre forsamlinger. Hva er viktigst? lyder Ulsteins retoriske spørsmål. Clintons løfter om økte skatter til de rikeste, bedre helsevesen for de fattigste, kamp mot rasisme, refereres ukritisk. Når hun skriver at disse løftene rimer godt med Clintons tidligere politiske kampsaker, bidrar Ulstein til tåkelegging av tidligere tiders nedskjæring av sosiale ytelser – der Clintons slagorde var «from dependency to dignity» – samt hennes styreverv der hun viste seg som lite arbeider- og fagforeningsvennlig.
Hva med resten av huset?
Når Clinton kanskje knuser det store, tunge glasstaket, er hun avhengig av at det finnes kvinner som kan koste opp glasskårene og vaske golvene. I likestillingens navn har målet for kvinner vært å bryte gjennom glasstaket – å skape bedre kjønnsbalanse i styrerom – men er glasstaket i ferd med å ta fokus fra selve huset, det være seg vegger, vinduer, gulv og ikke minst fundament?
Med referanse til en av dagens mest spennende feministiske tenkere, den politiske filosofen Nancy Fraser, er vi for lengst inne i en avpolitisering av det radikale politiske potensialet man kunne se blant tidligere feministers kapitalisme- og markedskritikk.
Har, som Fraser mener, feminisme og likestilling i økende grad blitt et spørsmål om kultur, identitet og det frie valg – også i Norge? Har «kulturen» i huset med glasstaket fått den dominerende rollen, mens fundamentet ikke ses, eller tas for gitt? Vil økt kvinnerepresentasjon slå kiler inn i fundamentet huset er bygd på?
Clintons (u)sikkerhetspolitikk
Om kritikk av USAs og Clintons (u-) sikkerhetspolitikk ikke har måttet vike helt og fullt for Simonsen og Ulstein, overskygger kjønnsperspektivet altfor mye av det ødelagte landskapet Clinton har lagt bak seg – og landskapet hun befinner seg i. Den framtidige presidenten har ikke bare vært en hauk i sikkerhetsspørsmål og gikk nærmest i bresjen for bombing av Libya.
Rebellene Nato støttet, frigjorde landet ved voldtekt av kvinner og jenter og bidro til å legge landet åpent for IS. Ikke helt ulikt konsekvensene av tidligere kriger hun aktivt har støttet – ofte for både å beskytte og frigjøre nettopp kvinner og barn, i tråd med vestlig retorikk for øvrig. Her velger Simonsen og Ulstein tilgivelsens retorikk og sluker Clintons valgløfter rått i sin begeistring for den feministiske «motgiften».
Et farlig spill
«Storkapitalen har fordervet demokratiet vårt, noe som har ført til at lover og regler systematisk virker til fordel for storselskapene, Wall Street og de svært rike, på bekostning av alle andre», melder den tidligere arbeidsministeren og økonomiprofessoren Robert Reich. Han tror det meste vil forbli slik – med Clinton, og med republikaneren Paul Ryan i førersetet i Kongressen.
Jeg melder meg på hos Reich. Det er dette korporative systemet Hillary Clinton (og Bill) har gått til sengs med i årtier. Det er dette systemet hun – med kløkt og utrolig kampvilje – har ernært seg av for å komme dit hun er. Elitene i de to dominerende partiene, som nå er allierte i sin støtte til Clinton, spiller antakelig et farlig spill. Farlig fordi det neppe fjerner, men snarere nører opp under trumpske krefter.
Feminisme på ville veier
Spillet de to norske journalistene bedriver, er mindre farlig. Men noen kampanje for kvinners rettigheter – særlig ikke i et globalt perspektiv – eller en systemkritisk feminisme er det i mine øyne overhodet ikke.
Å prioritere Clinton framfor Trump er én ting. Men når kjønn synes å skygge for den øvrige politikken, da er feminismen i mine øyne på ville veier.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Klassekampen 29. oktober 2016.