God samfunnsforskning forandrer samfunnet den springer ut av, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om forskning på samfunnet

La oss se på fordommer. De er ikke bare delte holdninger – noe man har i hodet. De er bygget inn i samfunnets struktur, også materielt.

For eksempel: Den amerikanske borgerkrig avskaffet slaveriet i USA. Men mange delstater vedtok etterpå lover som diskriminerte svarte i alt fra stemmerett til offentlig transport, restauranter og skoler.

Domstolene lot dette passere som ”likhet for loven” siden to grupper adskilt etter rase formelt fikk de samme offentlige tjenester. Men i 1954 slo USAs høyesterett enstemmig kontra. Om utdanning slo den fast at «separate educational facilities are inherently unequal» og derfor grunnlovsstridig. Likhet gjennom felles skoler måtte gjennomføres i ”skjønnsomt tempo”.

Men integrering gikk sent. Helt til president Lyndon B. Johnson ti år senere, i 1964, fikk vedtatt sin store borgerrettslov. I en perifer paragraf (SEC. 402) ba

Kongressen også om at det skulle gjøres en studie i hele USA av hvordan ulikhet i utdanning berodde på rase, farge, religion og nasjonalitet (kjønn var ikke nevnt). Oppgaven var gigantisk og fristen kort: En rapport skulle leveres innen to år. Det ble den, på dagen.

Skjellsettende rapport

Nå i 2016 feires 50-årsjubileet for rapporten – en av de mest skjellsettende i samfunnsforskningens historie. Studien var også en av de største: den omfattet 650.000 elever i 3000 skoler

Det faglige ansvaret ble gitt til en 38-årig professor i sosiologi ved Johns Hopkins University, James S. Coleman. Alle antok at han ville dokumentere alle visste fra før: At det var store forskjeller i de ressurser som gikk til hvites og svartes skoler, og at dette slo over i forskjeller i skoleprestasjoner.

Vist at folk tok feil

Coleman viste at det alle trodde var feil. Han fant noen ressursforskjeller mellom skoler, men de var små og virkningen liten. Forskjellene mellom elever innen skoler var større. Det som slo sterkest ut, var ikke det elevene fikk i skolen, men det de kom til skolen med – altså det familiene hadde utstyrt dem med av sine ressurser og status.

Det hadde en trippeleffekt.

  • Foreldres ressurser virket direkte på egne barn. 
  • De virket også via sammensetningen av elevmassen på hver skole – elever fra ressurssterke hjem løftet hverandre. 
  • Endelig var ressurssterke foreldre mer engasjert ved barnas skoler.

Formelen for læring holdt ikke

Dette funnet ble ikke applaudert av folk på den politiske venstresiden i USA. Det viste jo at formelen [mer penger à bedre læring] ikke holdt, og at den enkle oppskriften for sosiale reformer ikke bar.

Coleman-rapporten viste en ting til: Svarte elever fra ressursfattige hjem ble løftet i raseblandet klasser der elever fra ressursrike hvite hjem dominerte. Elever lærer ikke bare via bøker og lærere – de lærer av hverandre. Hvis skolens omland og motiverte elever setter kulturen, trekkes alle opp.

Hva skal vi mene med likhet

Coleman støttet en politisk konklusjon som ble trukket: å kjøre elever fra skoler med få familieressurser til skoler med rikere ressurser: Man kunne desegregere med skolebusser. Da reiste deler av den politiske høyresiden bust – mot utidig innblanding lokalt.

Ti år senere studerte Coleman virkningene, og slo fast at bussing fikk hvite til å flytte – altså til «hvit flukt» eller resegregering.  Nok en gang ble Coleman angrepet fra venstresiden.

Coleman fant det også nødvendig å omdefinere selve forskningsspørsmålet. Hva skal vi mene med likhet? Er det viktige å behandle skoler likt ved tildeling av ressurser, eller å redusere sosiale forskjeller i elevenes prestasjoner – selv om ressurser må settes inn ulikt for å få det til? Dette skillet – ressurslikhet eller resultatlikhet – har preget skoledebatten siden.

Han så også på målestokkene for prestasjoner, og fant at prøvene som ble brukt ikke målte intelligens eller evneninå, men var kulturfargete mål for ferdigheter som var viktige i det amerikanske, teknologiske arbeidsliv.

Kimen til sosial kapital

Senere studerte han katolske skoler, der engasjerte familier gikk sammen om krav og støtte som hevet elevenes ytelser. Der lå kimen til et begrep han senere utviklet: sosial kapital.

Human kapital er, enkelt sagt, det vi tar med når vi går ut av døra. Sosial kapital er trekk ved våre nettverk som nører samvirke, letter informasjonsutveksling, fremmer gjensidig tillit og håndhever delte normer.

Om Coleman er det sagt at han var den første ikke politisk korrekte forsker, angrepet fra både høyre og venstre.

Han ble «drevet av data, ikke av doktriner». Den store engelske økonomen John Maynard Keynes sa: “When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?” Det gjorde Coleman.

Men han var òg en sann dialektiker: Han visste og viste at kunnskap om samfunnet endret samfunnet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 25. november 2016 under vignetten "Påfyll".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på