Til tross for mylderet av nye kanaler og sosiale medier, må politikerne medgi at de vet lite om det som rører seg blant folk, skriver Gudmund Hernes.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi

La meg bare innrømme: Dronning Elizabeth er ikke blant mine omgangsvenner. Derfor lurer jeg på hva hun sier nå. Samme dag som Obama ble valgt til USAs første svarte president, 4. november 2008, besøkte hun London School of Economics.

Professorene fikk også bruse litt med sine fjær, og ga dronningen både fakta og kurver om den omseggripende globale finanskrisen. Aksjeverdiene hadde falt med en firedel, nedgangen var den verste siden 1930-årenes store depresjon.

Så spurte hun: «Men hvorfor merket ingen det som var på gang? Hvorfor så ingen krisen komme?»

et annus horribilis

Ikke bare i London hadde man vært kjepphøye. Aluminiumsprisene hadde begynt å falle i juli. Den 18. august 2008 uttalte konsernsjefen i Hydro, Eivind Reiten, som fikk 27 bonusmillioner for sin strategiske teft: «Tegnene tyder på at verdensøkonomien ikke går inn i en alvorlig situasjon.» De neste måneder sank aluminiumsprisene til under en firedel, og Hydros egne aksjer til mindre enn en tredel.

Spørsmålet er: Hva vil dronning Elizabeth si dag? For 2016 har vært et annus horribilis, der alle topper, tolkere og (samfunns)vitere har fått sine forutsigelser gjort til skamme:

  • Mot alle odds ble det flertall for brexit. Hverken partiledere, kommentatorer eller opinionsmålere så det komme før det smalt.
  • Knapt noen ventet valget av Donald Trump til USAs president. Republikanske og demokratiske ledere diskuterte hvor stor Hillary Clintons seier ville bli. Redaksjoner og kommentatorer var først ordløse da de skulle beskrive skredet som utfoldet seg.
  • I oktober overrumplet vallonske velgere EU ved å forkaste en handelsavtale mellom unionen og Canada.
  • I desember led den italienske statsminister et knusende nederlag i en folkeavstemning om forfatningsendringer.

Angst og beven i 2017

Nå ser ledere verden rundt med angst og beven hen til valgene i 2017: i Frankrike, i Nederland. Og, gudbevareossvel, kan Europas nødanker i farens stund, Angela Merkel, falle og dra med seg storverket etter den annen verdenskrig, EU? Hva skal topper, tolkere og vitere svare når dronning Elizabeth spør om dette?

Politikerne informeres tjuefire timer i døgnet alle ukens dager (24/7), nærmest intravenøst, og de fores med utredninger, perspektivanalyser og evalueringsrapporter. Likevel er de ofte uinformerte.

Til tross for mylderet av nye kanaler og sosiale medier, må de, når de blir tatt av vinden, medgi at de vet lite om det som rører seg blant folk. På grunnplanet møter de gode partifeller - altså folk som ligner mest på dem selv.

Ledere snakker med om enn med grasrota

Ledere, både innen og på tvers av partier, bruker mer tid med hverandre enn på fotfolket, og snakker mer om enn med grasrota.

Tolkerne har også mindre tid til å menge seg med folk flest. De tradisjonelle medier kjemper en utmattelseskrig: det gamle avis-industrielle kompleks står for fall.

Folk flest er mer enn selvforsynt med nyheter og meninger. De både lager og deler egne fortellinger. De tipser sine venner heller enn redaksjoner, er hverandres opinionsledere og trives godt i ekkokamre uten motforestillinger.

Og samfunnsviterne lar store deler av sine analyser styre av kontorlandskapet ved universitetene, rammene rundt fagene. Økonomer kan ha komplekse modeller som angir etterspørselsvirkningen av økt oljepengebruk, eller hvordan utvidet global handel gir bedre arbeidsdeling - glitrende faglige bidrag.

Blinder for vinnere og tapere

Problemet er bare at det som blender på seminarene også blinder for samfunnets vinnere og tapere. Ulikhet er mer med, men nasjonalregnskapene inneholder ingen angstfaktorer, aggresjonsmultiplikatorer eller frustrasjonsterskler.

Basert på visse forutsetninger kan man beregne hvordan innstramninger kan virke, men ikke hvordan de kan true hele samfunnsformasjonen - som i Hellas. Ja, man kan spille fiolin mens Roma-traktaten brenner.

Hvorfor så ingen dette komme?

Mange blir små og redde når dørene til verden slås opp, og de føler seg truet av den nye teknologien som ubønnhørlig trenger seg på. Mange ulmer når de hører om velstand, men ser at økende gjennomsnitt skyldes kakser og pamper som beriker seg.

Så når fremtidssjokket rammer, kan de ønske å stanse verden, og dra opp vindebroen fordi nasjonen gir en ramme som føles trygg.

Verden blir farligere når flere føler at de har mistet kontroll. Men kanskje vil noen ledere, som også kjenner at grepet glipper, åpne seg like mye nedover som utover, og lytte før dronningen spør: Hvorfor så ingen dette komme?

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 16. desember 2016 under vignetten "Påfyll".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på