Kapteinen ba henne mønstre av før den krevende konvoien, men den 29 år gamle salongpiken svarte: «Det er da ikke verre å dø for meg enn for andre».

KOMMENTAR: Guri Hjeltnes om historie

Jeg griper ei bok i hylla og blar fram til et favorittbilde fra 2. verdenskrig. Der står hun sjenert, med hvitt forkle og bølgete hår i lett vind, med medaljer, omkranset av en høytidelig forsamling herrer: Malta-Margit.

Margit Johnsen er den eneste kvinne som har mottatt St. Olavsmedaljen med ekegren, og er Norges mest dekorerte krigsseiler for sin innsats.

Hvem fortjener en medalje?

Hvem fortjener en medalje? Hvem skal ikke få? Er det mulig å dekorere krigshelter 72 år etter 2. verdenskrigs slutt? Selvsagt er det mulig, dersom man ønsker det. Men det blir fort konfliktfylt. Og historiefaget og politikk er ingen en god kombinasjon.

Så krevende er det å løfte fram krigshelter at debatten har rast etter at det såkalte Krigsdekorasjonsprosjektet har konkludert med at det ikke skal utdeles noen dekorasjoner overhodet.

Begrunnelsen er at det ikke finnes god nok dokumentasjon på hva slags krigsinnsats den enkelte har gjort, i tillegg til krav om likebehandling. Det lyder umiddelbart fornuftig, og det kan være mange gode grunner til ikke å dele ut dekorasjoner mange tiår etter krigen.

«Finne de glemte heltene»

Men dekorasjonssaken har falt uheldig ut i offentligheten. Rett og slett fordi forventningene er skrudd skyhøyt opp.

For to år siden sa forsvarsminister Ine Eriksen Søreide: «Vi ønsker å finne de glemte heltene. De som gikk foran og tok opp kampen for det vi er og det vi tror på. De fortjener heder og anerkjennelse».

Og leder for Krigsdekorasjonsprosjektet, Kjetil Henriksen, uttalte at «det vil forbause meg om vi ikke klarer å finne noen når vi setter inn såpass mye ressurser». Han føyde til, «for å sikre at ingen blir glemt denne gangen, så har vi i tillegg bedt om innspill fra folk flest. »

Forsvarsdepartementet betalte en stor annonsekampanje der man ba om forslag på personer som fortjente en medalje.

Forventninger skrudd opp

Ressurser har det sannelig vært snakk om. Tre historikere har arbeidet på heltid i fem år. Store mengder arkivsaker og hundrevis ulike personmapper er gransket. Oppfordringene om å sende inn forslag ga en overveldende respons, og navn på over 1300 personer kom inn.

Slikt skaper forventninger i kongeriket: endelig skal Nord-Norge, kommunister og kvinner hedres! Det var i 2011 Krigsdekorasjonsprosjektet startet opp, finansiert av Forsvarsdepartementet. Historikerne i prosjektet fikk klare signaler om at en håndfull personer burde dekoreres.

I 2015 - ved det store frigjøringsjubileet - foreslo prosjektet tildeling til sju personer: En mann fra Milorg - for en sabotasjeaksjon i Horten i januar 1945. En kvinne - for innsats på Sørøya vinteren 1944-45. En menig soldat fra felttoget i Narvik, 1940. To menn ved frigjøringen av Finnmark, og to menn fra felttoget i 1940.

Alle forslagene ble vurdert og støttet av Forsvarsdepartementets dekorasjonsråd, men stoppet på høyere hold. Ingen kommunister ble foreslått. Om få uker presenteres resultatet som bok ved Universitetet i Tromsø, med forsvarsministeren til stede. Er siste ord sagt? Neppe. 

I Maltas bomberegn 

Under ett av de utallige flyangrepene en tidlig morgen i Middelhavet kom salongpike Margit Johnsen på MS Talabot som vanlig opp på brua med kaffe til Albert Toft.

Mens hun skjenket kaffe spurte hun om kapteinen hadde noe imot at hun tok på seg shorts i stedet for skjørt. «Hvorfor det? » spurte Toft. «Fordi det er så mye lettere å svømme i korte bukser», svarte Margit Johnsen, erfaren med torpedering og angrep. 

Den lille øya Malta befant seg midt i aksemaktenes transportlinje mellom Italia og Nord-Afrika. Øya hadde flere flyplasser og var eneste britiske havn mellom Gibraltar og Alexandria.

I mars 1942 var situasjonen for den innesperrede befolkningen på Malta så fortvilet at en ny konvoi tvang seg fram til middelhavsøya, blant dem norske MS Talabot, med ammunisjon, bensin, parafin, kull, hvete, mel, stykkgods. Konvoien møtte tungt angrep fra italienske kryssere og fly. Bare Talabot og ett britisk skip nådde inn til Grand Harbour 23. mars, til maltesernes hjertelige hyllest.

Under lossingen kom et av de verste flyangrep på Malta, og Talabot ble totalskadd. Johnsen serverte kaffe i kuleregnet til mannskap og britiske skyttere, med oppmuntrende ord. De aller siste som gikk fra borde var salongpiken Margit Johnsen med en forskremt skipskatt trykt mot brystet og kaptein Albert Toft. 

«Skulle seinere forskning avdekke ny kunnskap, vil denne naturligvis kunne lede til nye konklusjoner», uttalte forsvarsministeren rett etter nyttår. Det er en åpning. Forskning finnes allerede, men finnes fingerspissfølelse, finnes politisk vilje

Menneskelig skjønn og politisk vilje

Å hvile på et standpunkt i hjemmefrontens ledelse i 1946, om likebehandling og ingen dekorering virker rigid. Det er ifølge Krigsdekorasjonsprosjektet langt inn i etterkrigstida delt ut om lag 42 000 dekorasjoner for innsats under 2. verdenskrig. Av dem gikk 31 000 til handelsflåtens folk.

Etter en ussel behandling i etterkrigstida, er krigsseilerne her vist raushet. Historikerne burde trolig ikke konkludert, men laget sin historiske utredning.

For anerkjennelse og dekorasjoner er, til sjuende og sist, basert på menneskelig skjønn og politisk vilje. Flere ganger har norske politikere overprøvd fortidas beslutninger i dekorasjonssaker, noe krigsdekorasjonsprosjektet viser ved å kritisere dekorasjonen til kaptein Eiliv Austlid i 2009.

Hva betydde Malta-Margit? Langt mer enn de velfortjente medaljer. Kaptein Toft skrev i sin dagbok: «Hvad hennes holdning betød for moralen om bord, sier seg selv.» 

Den holdning politikerne videre inntar overfor den enorme forventning som er skapt av regjeringen selv, ved å gjennomføre et kjempeprosjekt og mobilisere engasjement landet over, er viktig. Som gjennom tiåra for krigsseilerne - politikerne bør velge raushet.

Jeg vedder en medalje på at siste ord ikke er sagt.

 Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagbladet 21. januar 2017 under vignetten "Historisk". 

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Guri Hjeltnes, professor II ved Handelshøyskolen BI og direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på