Vi lever i en plastalder, noe som representerer en av vår tids største miljøutfordringer. Hvordan kom vi dit?
BI FORSKNING: Næringslivshistorie
Vi her nylig lagt bak oss en plastjulefest. Det blir ingen skikkelig julestemning uten den kjemiske industrien.
Bare tenk på all den fargerike og optimistiske flitterstasen vi omgir oss med, og som har blitt en naturlig del av den hellige julefeiringen. Plast nesten alt sammen. Julestjerner og julekrybber av plast. Plastjulenisser i alle former og fasonger. Plastmaskemannen som kommer med plastgaver i plastemballasje.
Vi pynter oss med plast. Festklær i kunstfibermateriale, med eller uten plastbling. Plastspenner som gir håret et løft. Nylonstrømper som forhåpentligvis ikke revner. Selv kosmetikken kan inneholde små kuler av mikroplast. Vi spiser plast også, i alle fall nesten. Surkålposen inneholder det, mandelpotetene og ribba kommer innpakket i samme; plast, plast, plast.
Plasten er selvsagt ikke bare julas materiale. Vi lever generelt i en plastalder, noe som representerer en av vår tids største miljøutfordringer. Men hvordan kom vi dit? Og hvor går den kulturelle grensa for plastbruken? For det fins en grense, det er åpenbart, ikke minst i jula. Det er for eksempel uhørt å servere julemiddagen på plasttallerkener. Men hvorfor?
Biljardkula som beveger
Plastalderen er et ektefødt barn av den vitenskapsbaserte kjemiske industrien. Forenklet sagt er plasten er en samlebetegnelse på syntetisk materiale bestående av fibre eller filmer som gjør det formbart under produksjonsmessig behandling.
Plasten har kommet i flere kombinasjoner og varianter opp igjennom historien, den første vellykkede i 1869; celluloiden. Formålet var den gang å finne et erstatningsmateriale for elfenben anvendt til biljardkuler.
Først etter århundreskiftet ble plasten masseprodusert industrielt i større mengder. Plast var et materiale med en rekke praktiske egenskaper. Det var innovativt, samtidig som det var ettergivent og egnet seg til imitasjon. Blant annet ble plast brukt til å etterlikne perlemor i smykkeproduksjon.
Ordet plast kommer fra det greske plastikos, som nettopp betyr formbar. Plastens uendelige formbarhet ble et symbol på menneskenes makt over naturen. Plastpionerene kalte det «materialet for tusen formål», en profeti virkeligheten selv skulle overgå.
Optimistisk og falsk
Under annen verdenskrig ble produksjonen i plastens hjemland USA tredoblet. Plasten ble redningen da det var knapphet på en rekke materialer. Den ble et seierrikt surrogat. Etter krigen framsto plasten i en ny, selvsikkert skikkelse. Plastoptimismen bredte om seg, også i Norge.
«Våre barn vil, i en grad vi bare kan drømme om, gå gjennom livet omgitt av vakre, sterke, lette, renslige og billige bruksting av plastic,» sa en norsk kjemiker i 1946. «Plastic vil følge dem fra plasticbarneværelset, hvor alt er rent og lyst og uknuselig, til alderdommens plasticbriller og plasticgebiss, inntil de blir sendt til hvile i en hygienisk plastickiste. »
Andre gjorde plasten til et skjellsord. Det sto for alt som var overflatisk, kunstig, uekte og uærlig. Plast ga seg ut for noe det ikke var. Det var et falskt materiale uten historie, uten noen egentlig substans eller dybde. Det manglet noe autentisk.
Plastglamour til besvær
Plast er altså ikke bare kjemi. Plast er et kulturelt fenomen underlagt definisjonsarbeid og fortolkning. Det har historisk foregått en dragkamp om plastens anvendelse og meningsinnhold.
Kan man leve grasiøst i en plastverden? Plastens amerikanske forkjempere hadde stor tro på at materialet kunne brukes til så å si alt. I 1950-åra skulle praktiske, stilrene og fargerike plastgjenstander gi nytt liv i hjemmet. Men markedsføringen av folkeglamouren bød på utfordringer. En påstått luksus og eleganse på den ene sida, og plastens egalitære karakter på den andre, gikk ikke alltid så godt i hop. Særlig var det vanskelig å få folk til å kjøpe serviser i plast. De ble ikke godtatt som the real thing.
I Norge ble plastserviser akseptert som fornuftige, funksjonelle og unntaksvise spiseredskaper uten noe egentlig personlig eller statusmessig preg. De kunne brukes til barn, på tur, eller i storhusholdninger utenfor hjemmets sfære, som i forsvaret eller til sjøs. Men man spiser ikke julemiddagen av plasttallerkener.
Plastic Jesus
Plasten ble på et tidspunkt selve symbolet på det overflatiske og materialistiske, representert ved det tanketomme middelklasselivet i de amerikanske forstedene. Kunne plasten overhodet blandes inn i noe hellig?
I dag kan jula knapt tenkes uten plast, men det er fordi den nå er glir så ubemerket inn, i kombinasjon med at julas helligdommer er blitt trivialisert. Det kunstige er blitt det naturlige.
Plasten er imidlertid blitt brukt til å ironisere over det hellige, eller snarere det hyklerske og skinnhellige, som i den legendariske folksangen Plastic Jesus fra1957, av Ed Rush og George Cromarty:
Well, I don't care if it rains or freezes, Long as I have my plastic Jesus Riding on the dashboard of my car Through all trials and tribulations, We will travel every nation, With my plastic Jesus I'll go far.
Inspirasjonen til plastjesusen hadde låtskriverne hentet fra en religiøs radiokanal drevet av en skrudd tannlege i overkant ivrig på å selge gjenstander med påstått beskyttende og helbredende virkninger.
Sangen gjorde suksess på filmlerretet i fengselsdramaet Cool Hand Luke (1967), spekket med religiøs symbolikk. I filmen spiller Paul Newman urokråka Luke som nekter å la seg tilpasse konvensjoner og systemer. Når Luke får vite om morens død, tar han sørgmodig fram banjoen i fengselscella og framfører nettopp Plastic Jesus.
Scenen har siden vært gjort til gjenstand for utallige og utrettelige fortolkninger av amerikanske skoleelever årtier igjennom.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om historie i Dagbladet 24. desember 2016 med overskriften "En høytid innhyllet i plast".