Er det mulig å få til genuin grønn vekst over tid? Hva må til? Eller er alt snakket om grønn vekst i realiteten grønt vås?

KOMMENTAR: Per Espen Stoknes om grønn vekst

Det har vært mye grønnprat i det siste: grønn omstilling, grønne jobber og grønn vekst. Hvordan kan vi vite om omstillingen virkelig er grønn nok?

Økonomisk vekst betyr at den økonomisk produksjonen i et område øker over tid. Dette måles i priser på forbruk eller verdiskaping. På nasjonalt nivå kan dette summeres til bruttonasjonalproduktet, BNP.

Grå og grønn vekst

For at veksten skal være grønn må den ses i sammenheng med miljøbelastning. Grønn vekst kan da defineres som «økt verdiskaping med mindre samlet miljøbelastning». Mens den økonomiske veksten måles i kroner, må miljøbelastningen måles i fysiske enheter: tonn CO2 sluppet ut i atmosfæren, økologisk fotavtrykk og liknende.

Motsetningen til grønn vekst blir da konvensjonell, «grå» vekst: økt verdiskaping hvor samlet miljøbelastning øker på tross av økt produktivitet. Volumet på veksten spiser opp gevinsten av forbedringene: Selv om hver bil har fått litt bedre motor, kjører flere biler mer, slik at totale utslipp likevel går opp.

Grå vekst var typisk for 1900-tallet. Det som trengs på 2000-tallet er en rask grønn vekst som fortrenger den grå veksten. Da frakobles verdiskapingen fra ressurssløsingen. Samtidig som økonomisk verdiskaping målt i kroner (BNP) øker, kan miljøbelastninger som utslipp av klimagasser og nitrogen komme tilbake innenfor planetens tålegrenser.

Globale utslipp må halveres

De globale klimautslippene må minst halveres før 2050. Det betyr minst to prosent reduksjon i snitt hvert år fra 2015 til 2050. Samtidig har den økonomiske veksten de siste tiårene globalt typisk ligget på rundt tre prosent per år.

For å kunne fortsette å vokse i samme takt og samtidig bli grønne, må alle land og virksomheter i snitt forbedre forholdet mellom verdiskaping og utslipp med mer enn fem prosent per år frem til 2050.

Dersom det ikke skjer, blir alt snakket om grønn vekst bare grønt vås. Ikke engang «absolutt frakopling» mellom vekst og utslipp – at økonomien vokser samtidig som utslippene minker i absolutte tall – er i seg selv tilstrekkelig.

For at veksten skal kunne kalles genuint grønn, må utslippene knyttet til hver enkelt verdiskapingskrone i gjennomsnitt minke minst 5 % mer enn den samlede økonomien vokser.

Tradisjonelt måles produktivitet i økonomien som arbeidsproduktivitet. Når økonomien blir i stand til å produsere mer per arbeidet time, går arbeidsproduktiviteten opp. Grønn vekst blir et spørsmål om ressursproduktivitet– i tilfellet klima, nærmere bestemt karbonproduktivitet.

Når økonomien blir i stand til å produsere mer per utsluppet CO2-ekvivalent, øker karbonproduktiviteten. Gitt en global økonomisk vekst på 3 % per år, viser resonnementet ovenfor at den gjennomsnittlige globale karbonproduktiviteten må øke med minst 5 % per år.

Genuin grønn vekst

Dette er egentlig bare et annet uttrykk for at de samlede utslippene må ned – og det raskt nok. Det store spørsmålet er om det er mulig, i kombinasjon med fortsatt BNP-vekst. Ta for eksempel de nordiske landene, som alle har hatt uttalte ambisjoner om å oppnå grønn vekst. Hva er status så langt – ser vi eksempler på reell grønn vekst, eller bare grønnvasking av en dypest sett grå utvikling?

I en forskningsartikkel bruker jeg OECDs statistikk over medlemslandenes CO2-utslipp og økonomiske aktivitet for å finne svar. Tallene er klare: Sverige har faktisk klart å øke sin karbonproduktivitet med over 5 % i snitt per år siden årtusenskiftet. Danmark og Finland følger hakk i hæl, like under grensa for genuin grønn vekst.

Norge skiller seg negativt ut

Norge skiller seg negativt ut, med vesentlig dårligere karbonproduktivitetsutvikling enn nabolandene, og også dårligere enn gjennomsnittet for alle OECD-landene.

Disse funnene bekreftes langt på vei også av FNs statistikk, som sammenfattes i databasen GlobalCarbonAtlas. Ifølge disse tallene ligger Sverige, Danmark og Finland like under 5 %-grensa for genuin grønn vekst, mens Norge igjen kommer dårligere ut enn gjennomsnittet både for OECD og EU.

Norges svake resultater skyldes i stor grad den norske olje- og gassvirksomheten, og at utslippene fra oljeutvinning telles med i den norske utslippsstatistikken. Er det rimelig når mesteparten av petroleumsproduksjonen går til eksport?

Land som Sverige og Danmark har på sin side lagt ned mye av sin forurensende industri, for så å importere varene fra lavkostland med mindre ambisiøs miljøpolitikk. Betyr det, som mange vekstkritikere har hevdet, at den grønne veksten i disse landene er en illusjon? OECD fører statistikk over karbonproduktivitet relatert til medlemslandenes produksjon. Burde ikke utgangspunktet heller vært landenes forbruk – der de nordiske landene kommer langt dårligere ut?

Hovedproblemet med å inkludere utslipp knyttet til importerte varer i nasjonale CO2-regnskap er rent praktisk. For at summen av de nasjonale regnskapene skal stemme med de faktiske globale utslippene, må ingen utslipp bokføres to steder.

Global bokføring av klimautslipp

Da må landene få anledning til å trekke fra utslipp knyttet til egen eksport. Sverige må i sitt regnskap estimere hvor store utslipp som er knyttet til produksjon av varer importert fra Kina, mens Kina må trekke fra nøyaktig samme mengde i sitt regnskap.

Uten et særdeles omfattende globalt system for CO2-bokføring helt ned på enkeltvarenivå skal det mye til at disse tallene stemmer overens. I stedet for å bare telle utslipp innenfor egne landegrenser – en krevende nok øvelse i seg selv – ville landene ha insentiver til å overestimere de eksportrelaterte utslippene og underestimere de importrelaterte.

Spørsmålet blir da om det er realistisk at verdens storprodusenter av forbruksvarer – med Kina i spissen – også kan oppnå genuin grønn vekst. Rundt årtusenskiftet hadde Kina en særdeles grå vekst, med kraftig synkende karbonproduktivitet. Men mye tyder på at utviklingen er snudd de siste årene. Fra 2012 til 2014 økte den kinesiske karbonproduktiviteten med 5,1 %.

Hvis disse tallene stemmer, og Kina kan opprettholde denne forbedringstakten, ville det være et tegn på at grønn vekst er mulig også i verdens største økonomier. Landets siste femårsplan legger opp til å redusere karbonintensiteten med 50 % sammenlignet med 2005-nivå innen 2020, og med 65 % innen 2030. Kina legger dermed opp til en årlig økning i karbonproduktiviteten tett oppunder grensa for genuin grønn vekst. Flere analytikere mener at kineserne faktisk kan komme til å overoppfylle disse målene.

Rettferdig vekst for fattige land

Denne definisjonen av grønn vekst åpner også for at fattige land kan øke sine utslipp så lenge de har behov for sterk økonomisk vekst. Om den kinesiske økonomien vokser med 7 % og karbonproduktiviteten øker med 6 %, vil de kinesiske utslippene øke med 1 % per år.

Da bidrar kineserne til å øke verdens utslipp – i seg selv negativt – men de bidrar positivt til den globale karbonproduktiviteten. Så lenge verdensøkonomien som helhet kun vokser med 2–3 % per år, er det tilstrekkelig at verdens gjennomsnittlige karbonproduktivitet øker med 5 %. Om den kinesiske karbonproduktiviteten da øker med 6 %, er det rimelig å kalle det genuin grønn vekst.

Dette argumentet hviler på den økonomiske kjensgjerningen at det er umulig for et rikt land å oppnå høy økonomisk vekst over lang tid. Til tross for frenetisk innsats fra politikere og næringslivsledere, ser det ut til at veksten i alle land flater ut ettersom de blir rikere. Dermed er det liten grunn til å tro at verdensøkonomien vil vokse med mer enn et par prosent per år i løpet av perioden der klimautslippene må komme under kontroll.

Så lenge utviklingslandene opprettholder økningen i karbonproduktivitet, for eksempel ved å ta i bruk mer vind, solceller, batterier og elsykler, vil de absolutte utslippsreduksjonene komme også i disse økonomiene så snart deres økonomiske vekst flater ut til under 5%.

Alle må bidra

Grønn vekst er mye mer enn elbil og solpaneler. Alle sektorer, til og med oljenæringene, kan ta del i grønn vekst, dersom de sørger for minst fem prosent forbedring i forholdet mellom verdiskaping og utslipp per år i snitt. Alle aktører i økonomien kan og må delta. Dette gir et tydelig og målbart kriterium for hvorvidt land, næringer, byer og virksomheter har reell grønn vekst eller ikke: De som forbedrer seg med mer enn fem prosent per år er en del av løsningen. De som ikke greier det er en del av problemet.

En analyse av store norske selskaper viser at mens Telenor og Orkla har levert grønn vekst siden 2010, har Statoil og Hydro vært langt unna den nødvendige forbedringen. Da hjelper det ikke at Statoil leverer gass som kanskje erstatter kull, eller at Hydro produserer «ren» aluminium med hjelp av vannkraft. Det er ikke nok å være litt flinkere enn enkelte av konkurrentene. For å bidra til genuin grønn vekst må alle store aktører hele tiden forbedre seg.

Statoils virksomhet står for 6–7 % av Norges BNP – og for 31 % av CO2-utslippene. Det betyr at en forbedring av selskapets karbonproduktivitet ville bidratt vesentlig til grønn vekst i norsk økonomi sett under ett. Da kunne selskapet blitt en del av løsningen, selv om de til en viss grad fortsetter med olje- og gassutvinning. Omvendt er det ikke slik at en bedrift som driver med fornybar energi automatisk står for grønn vekst. Kravet om årlig forbedring av karbonproduktiviteten må gjøres gjeldende i alle bransjer, også fornybarnæringen.

Genuin, grønn vekst er krevende

De grønne vekstkritikerne har rett i en ting: det har vært og er krevende for både land og selskaper å oppnå genuint grønn vekst over tid. Men de som påstår at det ikke finnes noen eksempler i det hele tatt , tar for hardt i. Sverige og Finland har greid det, og selv Kina ser nå ut til å være veldig nære.

Om det virkelig er mulig å oppnå genuint grønn vekst på globalt nivå, gjenstår å se. Det er på ingen måte gitt. Det må ledelse, eksempler, måling og styring til.

På den andre siden er det heller ikke klart hvordan klimaproblemet skal kunne løses i en situasjon der verdensøkonomien stagnerer eller krymper. Da faller nemlig også investeringene i nye løsninger raskt, og den sosiale ulikheten øker ytterligere.

Det som er sikkert, er at grønn vekst må være en absolutt forutsetning når verdens land fortsetter med ambisjonen om økonomisk vekst, som jo er innebygd i kapitalismen.

Fortsatt grå vekst vil ikke gavne noen – heller ikke verdens BNP! – på lang sikt.

Referanser:

Stoknes, Per Espen, artikkel under utgivelse. «What is Genuine Green Growth and Can It be Found in the Nordic Countries?» Ecological Economics.

Denne artikkelen er først publisert på nettstedet Dagsorden.no 15. mars 2017

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no.  Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Førsteamanuensis Per Espen Stoknes ved Handelshøyskolen BI. Stoknes stilelr også som kandidat til Stortinget for Miljøpartiet De Grønne (MDG).

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på