«Jeg tenkte bare: Skyt, skyt!», fortalte Mary Hustad, 18 år. Hun var troppens beste skytter.

KOMMENTAR: Guri Hjeltnes om kvinner i krig

I mars for 72 år siden fant det sted en trefning mellom nordmenn og tyskere på Sørøya.

Mary Hustad fortalte: «Vi måtte ut av huset og ut av rekkevidde fra de tyske kanonene på båtene. Jeg rakk ikke å tenke. Jeg tenkte bare «skyt, skyt».

På Sørøya utenfor Hammerfest levde mer enn 1000 menn, kvinner og barn i skjul vinteren 1944/1945. Flyktningene slo leir i huler og jordhytter. Tyske soldater gjorde landganger og brant bebyggelse, slaktet husdyr og presset fram tvangsevakuering.

80 frivillige

En militær norsk ekspedisjon skulle bistå befolkningen som fortsatt holdt stand, leder var kaptein Johan Godø og under hans ledelse soldater og en styrke frivillige - i alt 80 frivillige menn og kvinner. Godø roste seinere «den tapperhet og oppfinnsomhet disse frivillige menn utviste i denne tiden. »

Kvinnene gjorde det meste, fra å bake brød, koke mat, sy til å bli regulære soldater. Den 18 år gamle Mary Hustad var troppens beste skytter, het det i en rapport om kampene med tyske soldater.

Hun fikk godt tak på skytingen og lærte opp nye frivillige, og deltok som en av få kvinnelige soldater i kamp. Selv påpekte hun seinere at de ikke fikk ordentlig utstyr og våpen. «Vi hadde seks gamle russiske maskingevær som hele tida klikket. Maskinpistolene frøs, slik at vi måtte ha en mann til enhver tid som varmet våpnene slik at de virket», ifølge Asbjørn Jaklins ferske bok «Brent jord».

Brent jord

Okkupasjon og krig i nord var noe ganske annet enn i sør. Høsten 1944 brant de tyske okkupasjonssoldatene ned bygd og by, meter for meter.

Omkring 50 000 mennesker ble presset ut fra stuer og senger, og mange endte tynnkledd utenfor mens hjem og hus gikk opp i flammer.

Noen steder ble husdyr dynket med bensin og tent på. Brenningen raserte landsdelen i nord, og er nylig dokumentert med stor bredde av journalist og forfatter Asbjørn Jaklin.

Omfanget av ødeleggelsene er gispende. 12000 beboelseshus ble brent ned, 150 skoler, 500 store og små industribedrifter, 22000 telefonstolper, 12 telefonstasjoner, 11 telegrafstasjoner, 350 bruer, 21 medisinske institusjoner, 20 kirker, 180 flystasjoner og mye, mye mer.

Mange mennesker i de nordligste fylkene unndro seg tvangsevakueringen, man regner med at om lag 25 000 mennesker seinhøsten 1944 og vinteren 1945 stakk unna, og valgte å overvintre under hustrige kår, under en veltet båt med presenning over, i gammer på vidda, i huler på fastland og på øyer.

Den som ofte tok støyten for å berge familiene gjennom kulde og uvær med altfor lite å rutte med av tøy og mat - det var kvinnene. Den nye dokumentasjonen av levekår og prøvelser som Jaklin og andre har løftet fram, er viktig tilskudd til vår kunnskap om Norge under 2. verdenskrig.

Deltok de fleste steder

Ad motstandsvirksomhet - hvor deltok kvinnene? Enkelt svart - overalt. Det var ikke få kvinner som på ulike vis deltok i motstandsarbeid. Kvinner meldte seg til tjeneste i april 1940, da landet ble okkupert. Noen havnet i kamp, andre gikk inn som sykepleiere.

Etter som okkupasjonen satte seg, meldte flere kvinner seg. De aller fleste kvinner tok hånd om dagliglivet som døtre, mødre, søstre, hustruer og tok del i holdningskamp og motstandsvirksomhet ved siden av.

Noen kvinner ble fulltidsaktivister, men flertallet fortsatte sitt vanlige liv, som hjemmearbeidende eller var studenter eller yrkesaktive som bedrev illegal virksomheten i tillegg, skriver historikeren Mari Jonassen.

Det var flest kvinner som arbeidet med illegale aviser, i produksjon og distribusjon. Mange satt gjemt bort på loft og i kjellere og fanget opp kodemeldinger over radio. Kvinner tok ansvar ved å stille bolig til disposisjon - å ha dekkleilighet var overmåte viktig i motstandskampen: ha mulighet til å stikke seg vekk fra eget hjem.

Kvinner hjalp og skjulte flyktninger, skaffet tøy og mat, var grenseloser, fikk ut viktige informasjoner fra ulike etater og arbeidsplasser, orget falske identitetskort og skaffet rasjoneringskort, var kurerer og bar papirer på alskens steder på kroppen - tok små og store sjanser - og ytte et viktig bidrag til holdningskamp og motstandskamp.

Sen anerkjennelse

Ble kvinnenes innsats verdsatt? Mon det. I dag, ja. I samtida - ja, nei, tja. Andre holdninger til kjønn dominerte. Kvinnene på Sørøya ble i en rapport omtalt som lotter, uten vekt på at kvinnene hadde tjenestegjort i uniform og med våpen.

Mari Jonassen og andre har dokumentert hvordan kvinner ved freden ble oversett. Sigrid Nitter Bålsrud utmerket seg som skytter og skiløper og ble blant annet en viktig kurer for hjemmestyrkene i Indre Sogn. Hun mottok ingen utmerkelser som hennes mannlige kolleger i Sognefjellene gjorde, før etter mange tiår.

Eva Kløvstad på Hamar overtok som distriktssjef i Milorg D 25, men hun fikk ikke være med da hjemmestyrkene paraderte i Oslos gater 7. juni foran konge, kronprins og milorgsjef Jens Chr. Hauge i giv akt. Karene mente at det ikke passet seg å ha ei jente med i paraden.

Henrik Wergeland skrev: «Hvii skrider menneskeheden saa langsomt frem? »

Si det. Kan hende er det en trøst i at forskning og ny kunnskap om krig og okkupasjon og nytt stoff om kvinner løftes frem, stadig og jevnt og trutt.

Referanse:

Artikkelen er første gang publisert i Dagbladet 18. mars 2017 med overskriften "Jeg tenkte bare: Skyt, skyt!" under vignetten «Historisk».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Guri Hjeltnes, professor II ved Handelshøyskolen BI og direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på