Her er fire forslag for å motvirke en populistisk ulmebrann i Norge, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om populisme

Populisme kan forklares med å se på «dem»: de som er havnet i bakleksa, bor i baklandet, har mistet jobben. De som ikke skjønner det som skjer eller at de blir lurt. De kan stemples som ynkverdige – Hillary Clinton kalte dem «deplorables».

De som stiller diagnosen av «dem», de velansette og veltalende, høster en bonus: De slipper å se på seg selv – at de er populismedrivere som skaper det som skremmer dem.

I andre land er det lett å se. For eksempel i Frankrike, der den politiske klasse, de topputdannete og pene i tøyet, knapt kan skjule sin forakt.

Kort vei fra eleganse til dekadanse

Paradeeksemplet er den konservative presidentkandidaten, Francois Fillon, tidligere statsminister – katolsk, aristokratisk og kosmopolitisk. Han bor i et slott fra 1100-tallet med kone og barn, hund og hest.

De siste månedene er han blitt besudlet av snusk og korrupsjon. Han har stukket til seg millioner fra statskassen ved å bruke kone og barn som «konsulenter». Selv tok han 50 000 dollar for å fikse et møte mellom oljeselskapet Total og Putin – som han går inn for å dempe sanksjonene mot. Fillon selv synes anklagene er utidige – han er jo berettiget til det han har høkret til seg. Også når han blir tatt med rådyre dressbukser nede – han fikk en halv million av en rik venn for å kjøpe dem. Veien er kort fra elegansen til dekadansen.

Franske velgere er i harnisk, mens Fillon ikke akter at han er en populismedriver som puffer folk over i armene på Le Pen.

Den franske syken til Norge

Har dette noe med Norge å gjøre? Finnes det her i det prektige nord eksempler på en politisk klasse som rapper av lasset og får det til å ulme blant folk?

Den franske syke har nok også spredt seg hit. Ikke med så grove overtramp, men med samme effekt. Også vi har populismedrivere blant dem som skal ivareta vår felles tarv.

Her er en liten bukett:

  • I 2004 la pensjonskommisjonen fram forslag om kutt i pensjoner for vanlig offentlig ansatte. Rett før vokste det frem en pensjonsadel i offentlig sektor: Helseforetaksreformen åpnet for lukrative lederpensjoner. Mest i Helse-Sør, for eksempel til direktøren der, Steinar Stokke (tidligere ekspedisjonssjef,) og til direktøren ved Rikshospitalet, Åge Danielsen (tidligere departementsråd). Aftenpostens Ola Storeng kalte det en skandale.
  • I desember 2016 vedtok stortingsrepresentantene å utvide en allerede lukrativ etterlønn til opptil to år. De måtte snu da VG blottla skandalen.
  • I februar i år avslørte Aftenposten at Nasjonalmuseets avtroppende direktør får en etterlønn på 3 millioner uten å behøve å jobbe en time. Styrelederen, Svein Aaser, påsto slike avtaler var «svært normale i næringslivet, og han mener det hadde smittet over på kulturlivet». Det var ikke normalt – og smittekilden var Aaser selv. Det hører med i bildet at i 2015 var totalen for hele museets innkjøp på 6,9 millioner. (Forslag: Audun Eckhoff gir 30 stipendier à 100 000 til unge kunstnere.)
  • I februar i år rapporterte Aftenposten om høye lønner for fylkespolitikere, og avisen konkluderte: De tjener for mye.
  • Sandefjords rådmann, Gisle Dahn var en av landets best betalte (lønn 1,6 millioner). Ved årsskiftet kunne 57-åringen slutte med etterlønn og pensjon på en drøy million – resten av livet – uten avkortning om han tar en annen jobb. Avtalt med ordfører Bjørn Ole Gleditsch, som først ikke informerte om avtalen.
  • Kommunal Rapport forteller at rådmenn med sluttpakker fikk etterlønn på halvannet år, og kunne ta en ny jobb uten at etterlønnen påvirkes av det.
  • Og da er intet sagt om idrettstoppene!

Stat og kommuner har altså øket ulikhetene ved lønn og pensjoner, drevet av politikere og byråkrater i skjønn forening og med en felles legitimerende ideologi. Skatt vil bøte lite, og den politiske klasse vil helst tilsløre det som skjer.

Fire forslag mot populistisk ulmebrann

Her er fire forslag for å motvirke en populistisk ulmebrann:

  1. Det nedsettes et utvalg for å kartlegge den økte ulikheten i offentlig sektor.
  2. Det utarbeides en årlig rapport hva politikere og ledere i offentlig sektor får.
  3. Mandatet til Stortingets lønnskommisjon, som årlig fastsetter lønner for statsråder og stortingsrepresentanter, utvides til å omfatte hele den offentlige sektor, inkludert sykehus, universiteter og forskningsråd. Og uten bruk av liksom-prinsipper av typen: «Det offentlige skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende».

• Kutt ut folk uten skjønn og sensitivitet, som Svein Aaser, fra styreverv i det offentlige.

 

Referanse

  • Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 31. mars 2017 under vignetten "Påfyll". 

Si din mening
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst:
Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI. 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på