Hvis vi vil bekjempe terror effektivt, må vi først forstå hvor den kommer fra og hva den representerer.
KRONIKK: Nick Sitter om terror
Den enes terrorist er den andres frihetskjemper, sies det. Tilsvarende er det stor uenighet blant forskere og politikere om hvorfor noen blir terrorister, og hvordan problemet kan bekjempes.
Mesteparten av terrorforsikringen de siste tjue årene har fokusert på terroristgruppene og deres målsetninger. Terrorister skriver mye, så dette vet vi en del om. Fellesnevneren for nesten alle grupper er at de betrakter seg selv som en slags geriljakrigere; en underlegen part som forsøker bruke statens styrke mot seg selv.
Akkurat hva som motiverer terrorister, er det derimot delte meninger om. Franske forskere er for tiden opptatt av hvorvidt islamistiske angrep i landet skyldes «radikaliseringen av islam» (utbredelsen av en stadig mer ekstrem versjon av islam) eller «islamiseringen av radikalisme».
- Se video: Bør vi være redd for terror?
Terrorister oppnår svært lite
Hvis man bare ser på overordnede mål, kan det synes som terrorister oppnår svært lite. Noen få hevdes å ha bidratt til nasjonal uavhengighet eller demokratisering.
Men det var opprørene, ikke terrorismen, som fikk briter og franskmenn til å godta uavhengighet for Israel i 1948 og Algerie i 1962. Terrorismen bidro lite til ANCs kamp mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Britene hadde lovet selvstyre for Irland i 1914, fire år før IRA tok til terrorisme.
Dessuten har det vist seg at jo mer terrorister angriper rent sivile mål, jo mer blir de tolket som uaktuelle forhandlingspartnere. Både IRA i 1918–21 og 1950-tallets EOKA på Kypros holdt seg derfor stort sett til å angripe politi og militære. De oppnådde delvis sine mål.
Terrorgrupper med mer revolusjonære mål oppnår mindre. Riktignok bidro Tupamaros til å provosere militærkupp i Uruguay in 1973, og Gavrilo Princips attentat i Sarajevo i 1914 utløste en verdenskrig – men dette var ikke akkurat de tilsiktede konsekvensene.
Men terrorister har også taktiske mål. Ett er å provosere en overreaksjon fra staten, noe mange har klart. Historien er full av tiltak som bare skaper større oppslutning om terrorgrupper, som for eksempel internering av mistenkte uten rettssak. Mange grupper prøver også å gjøre det IS kaller «å eliminere gråsonen», som innebærer å polarisere samfunnet for å rekruttere medlemmer eller mobilisere støtte. For grupper som al-Qa’ida og IS er det å overleve i seg selv et mål.
Hvordan bekjempe terror
På spørsmålet om hvordan terrorisme kan bekjempes er det stor uenighet, og flere tilnærminger har vært prøvd.
De britiske, franske og italienske regjeringene på 1880- og 1890-taller valgte å tolke anarkistisk terrorisme først og fremst som kriminalitet, og ga jobben til politiet. De vedtok nye lover, for eksempel forbud mot besittelse av sprengstoff, og opprettet nye politistyrker. Europeisk internasjonalt politisamarbeid ble lansert etter mordet på Elisabeth av Østerrike-Ungarn, i 1898.
Denne «politimodellen» for terrorbekjempelse er fortsatt normen i Europa i dag, med et par nye elementer. Etter München-massakren i 1972 opprettet Frankrike og Tyskland nye spesialgrupper i politiet. Italia innførte strafferabatt for «pentiti», en modell de senere utvidet til kampen mot mafiaen. Og i EU har vi fått TREVI og Schengen-samarbeidet.
Alternativet er å tolke terrorisme som en eksistensiell trussel og gi oppgaven til militæret eller militarisert politi. Israel har forsøkt begge deler, med blandet resultat. Britene hadde dårlige erfaringer med militærmodellen i Nord-Irland på 1970-tallet, og gikk etter hvert tilbake til politimodellen. Spanias «skitne krig» mot ETA på 1980-tallet slo tilbake på staten, og det var først da de innførte politisamarbeid med Frankrike at de klarte å beseire ETA. I Frankrike er det for tidlig å si om innføringen av unntakstilstand har hjulpet. Men historien tilsier at vestlige demokratier best bekjemper terrorisme med politimetoden.
I noen få tilfeller har terrorisme blitt tolket som en del av et større politisk problem. I Nord-Irland ble politimodellen kombinert med politiske forhandlinger på 1980- og 1990-tallet. Men fredsprosessen var avhengig av at IRA åpnet for å skiftet strategi fra «Armalite» (maskingevær) til «ballot-box». Ingen terrorgrupper i Europa i dag kan sammenlignes med IRA.
Hva er dagens trusselbilde i Europa?
Det store spørsmålet er: Hva er dagens trusselbilde i Europa? Utgjør IS en ny type trussel mot staten, eller er IS i Europa sammenlignbart med 1800-tallets anarkistiske terror og 1970-tallets høyre- og venstreekstremister?
Franske og belgiske regjeringer har tolket islamisme som en ny eksistensiell trussel, og Donald Trump går enda lengre. Men i London, Berlin, Stockholm og Oslo tolkes islamistisk terrorisme fortsatt mest som en «vanlig» terrortrussel. Selv etter Manchester-attentatet holdt statsminister Theresa May fast på at det eksisterende lovverket er tilstrekkelig.
Hvordan vi tolker trusselen legger sterke føringer for hvordan vi bekjemper terrorisme. Terrorforskere advarer gjerne mot å innføre lite gjennomtenkte tiltak i etterkant av terroraksjoner.
Grunn til å holde stø kurs
Men politikere må også ta andre hensyn. Etter London Bridge-angrepet lørdag kveld sa May at «nok er nok», og lovet nye og strengere lover. Spørsmålet er hvorvidt dette betyr en gradvis styrking av politimodellen, eller en ny og mer aggressiv kontraterrorstrategi.
Det er fortsatt ingenting som tyder på at islamisme er en mer alvorlig trussel i Europa nå enn det var lørdag morgen – og derfor all grunn til å holde stø kurs.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Klassekampen 7. juni 2017.