Sørlandschips, Synnøve, Finsbråten og Leiv Vidars eierkonsern synes rigget for aggressiv skatteplanlegging, der overskuddene havner skatteparadis.

DEBATT: Per Ingvar Olsen om matindustrien

Store endringer pågår i norsk næringsmiddelindustri. Nylig ble pølseprodusenten Leiv Vidar kjøpt opp. Den nye eieren, Scandza as, er igjen eid av det multinasjonale finansselskapet CapVest, som har organisert sitt eierskap gjennom skatteparadiset Jersey.

Oppkjøp og internasjonal restrukturering endrer konkurransebildet og -vilkårene også i matvaresektoren. Det som før var nyskapende nisjeprodusenter eller små nasjonale utfordrere til bondeeide Tine og Nortura, blir deler av store internasjonale konglomerater eid av finansielle eiere via skatteparadiser.

Hvilke konsekvenser har det for konkurransevilkårene og for velferdsstaten på sikt?
Det London/Jersey-baserte investeringsfondet CapVest Equity Partners eier gjennom holdingselskapene Provender og Scandza blant annet Leiv Vidar, Synnøve Finden, Finsbråten, Sørlandschips, Bertha's Kaker og Nøttekongen.  I tillegg produseres merkevarer som Peppes, Berit Nordstrand og Sør Øl.

Små, tradisjonsrike, lokale og norske

Dette er bedrifter og merkevarer som oppfattes som små, tradisjonsrike, lokale og norske. Scandza oppgir at selskapene har en omsetning på i alt fire milliarder kroner og cirka 1000 ansatte. I porteføljen inngår selskaper i Danmark og Sverige i tillegg.

Scandza ble startet av Jan Bodd og Stig Sunde, som begge har bakgrunn fra Carlsberg/ Ringnes. I 2008 ble Scandza kjøpt opp av det amerikanske fondet Lindsay Goldberg, som solgte videre til CapVest i 2014.

CapVest benytter såkalte PE-fond - «private equity», investeringer i unoterte selskaper - «Partnership for tax purposes», som det heter i omtalen. I 2014 fikk CapVest «worst rating for likely use of tax avoidance strategies» av den britiske forbrukerorganisasjonen Ethical Consumer.

I tilfellet Provender-Scandza har CapVest initiert en hierarkisk struktur med holdingselskaper bestående av seks nivåer i Norge pluss ytterligere to holdingselskaper, Provender BV og Provender SARL, fordelt på lavskattlandene Nederland og Luxembourg.

Rigget for aggressiv skatteplanlegging

De norske holdingselskapene har ingen driftsinntekter og stort sett negative resultater. Strukturen synes rigget for offensiv eller aggressiv skatteplanlegging, avhengig av øynene som ser, og er neppe i tråd med OECDs retningslinjer for et ansvarlig næringsliv.

Tidligere fylkesskattesjef Gregar Berg-Rolness, beskriver i boken «Skatteparadisene»
hvordan at det er vanlig å bruke «tomme» holdingselskaper som ledd i skatteplanlegging og skatteflukt:

  • «Tomme» holdingselskaper innebærer at det ikke utøves aktiv virksomhet, men selskapene kan eie betydelige verdier og stå som bærere av store gjeldsposter.
  • De er egnet til å flytte overskudd ut og flytte fradragsposter inn, ved at det gis interne lån fremfor egenkapital fra utenlandske eierselskap.
  • Det betales renter fremfor utbytte, fordi renter gir fradrag i Norge, mens renteinntekter på lån fra holdingselskapet i Nederland beskattes lavt.
  • Så sluses overskudd videre til Jersey.

Endrer konkurransebildet

Restrukturering er en viktig aktivitet for deler finansnæringen, som tiltrekker seg kapitalsterke investorer, men hvor norske investorer er lite til stede. Fremtidig avkastning vil dermed gå til utenlandske eiere.

For å få del i gevinstene, må Norge som samfunn og nordmenn som eiere kjøpe seg inn etter at bedriftene er børsnotert. Men på veien dit føres store restruktureringsgevinster og verdier ubeskattet ut av landet.

Restruktureringen av norsk matbransje vil endre konkurransebildet. Langsiktig norsk eierskap hviler i stor grad på bøndenes landbrukssamvirker. Andre norske bedrifter, som Mills, Grilstad, Fatland, Hennig- Olsen, Salma, Aas Bryggeri og Voss, er enten involvert i oppkjøpsprosesser eller kandidater til å kunne bli det.

Høster gevinster

Økt konkurransetrykk kombinert med muligheter for å høste gevinster bare ved å flytte eierskap fra Norge til Jersey bidrar til å gjøre oppkjøp mer attraktivt.

Det er derfor på sin plass å innføre nye ordninger, som britenes «Diverted Profits Tax», som beskatter aktivitetene i landet de foregår og ikke i lavskattlandet eieren skatter til.

Stig Sunde i Scandza uttalte til Finansavisen i oktober i fjor at «vi er avhengig av at Stortingets ønske om konkurranse i meierisektoren på like vilkår gjennomføres». Det gir grunn til å spørre om bruk av skatteparadiser også bør inngå i vurderingen av «like vilkår».

Norske myndigheter bør heller vurdere å moderere de særlige subsidier og råvareprisfastsettelser som blant andre Synnøve Finden har fått for å kunne konkurrere med bondeeide Tine.

Regelen må være at eierskap gjennom skatteparadis ikke begunstiges.
Næringsmiddelindustrien er på ingen måte alene om å gjennomgå restrukturering, og selskapsstrukturer som ligner det samme som er beskrevet her er langt fra uvanlig.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 28. august 2017.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor Per Ingvar Olsen ved Handelshøyskolen BI. Olsen har siden 199 vært tilknyttet Senter for samvirkeforskning ved BI. Tine og Nortura, som konkurrerer med Skandza, bidra til å finansiere forskning ved senteret.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på