Hvis markedene svikter, som i finanskriser, kan statlig krisehjelp være god skadekontroll. Ellers taler mye imot slike tiltak.

DEBATT: Dag Morten Dalen om statlig krisehjelp

Norske Skog sliter med massiv gjeld, etter år med store oppkjøp verden rundt. Nå leser vi at konkurs kan bli utfallet dersom de pågående forhandlingene med kreditorene ikke fører frem. Det er en alvorlig situasjon for de ansatte, aksjonærene, kreditorene og norske skogeiere som leverer trevirke.

De som er minst bekymret, er nok Norske Skogs kunder. Jeg er overbevist om at noen vil produsere papir til dem også i fremtiden, enten det er Norske Skog eller andre.

Åpen for krisehjelp

Ifølge Dagens Næringsliv (DN) holder statsministeren døren åpen for krisehjelp. Det er et forståelig politisk standpunkt en drøy måned før stortingsvalget, men er det et godt standpunkt for samfunnsøkonomien?

Et selskap som har gått konkurs, er ikke verdiløst. Det er nettopp derfor konkurser er krevende. Alle med krav i selskapet ønsker å få mest mulig av gjenstående verdier, og det er ikke opplagt hvordan verdiene av selskapet best realiseres i avviklingsperioden.

Krisehjelp kan omfatte flere forhold, men mye av det staten vil kunne gjøre, er prinsipielt det samme som det kreditorene forhandler om i disse dager: refinansiering av gjeld, overtakelse av aksjer og innskudd av ny kapital.

Staten vil kunne banke på døren

Statens krisehjelp griper derfor inn i en forhandlingssituasjon mellom bedriften og kreditorene, og det har nok skjedd allerede, indirekte, ved at de som sitter ved forhandlingsbordet vet at staten vil kunne banke på døren.

Hva ønsker vi så å oppnå med god konkursbehandling, slik den er regulert med en egen lovgivning?

Vi ønsker å sikre at verdiene som er bygget opp i selskapet utnyttes best mulig etter konkursen. Verdiene i Norske Skog er alt fra kompetansen til de ansatte, relasjonene til trevirkeleverandørene til de fysiske fabrikkene til Norske Skog.

I en konkurs vil de ansatte bli sagt opp, og fabrikkene i Norge og utlandet vil bli solgt med det formål å maksimere verdiene til kreditorene. Nye eiere kan drive fabrikkene videre eller demontere dem for bruk i andre deler av verden.

De som både har kapital og tro på papirmarkedet, vil bli nye eiere av hele eller deler av konkursboet. Hvor stor del av den utestående gjelden som kan dekkes inn, avhenger av hvor mange som har troen, og hvor sterke de er i den.

Markedet normalt en god mekanisme

Markedet er normalt en god mekanisme for å sikre at kapitalen blir brukt der den gir størst verdiskapning. En statlig krisehjelp vil kunne påvirke «hvor» konkursboet havner, og dersom det skal være en påvirkning til det bedre, må statens menn og kvinner enten ha bedre forståelse av papirmarkedets fremtid eller ha mer fri kapital enn private investorer.

Med et slikt krav bør ikke statlig krisehjelp være hverdagskost, kanskje like sjelden som vi har finanskriser.

I en konkurs som oppstår samtidig med at det er kriser i finansmarkedene, vil statlig krisehjelp kunne være avgjørende for god skadekontroll. Det fine med den konklusjonen er at det ikke er vanskelig å finne ut av om vi er i en slik krisesituasjon.

Avkastningen på investeringer i selskaper avhenger ikke bare av flaks og uflaks, men av de bevisste valgene selskapenes styrer og ledelsen av investeringsbeslutninger på en vurdering. Siden kreditorer har muligheten til å anmode om konkurs dersom renter og avdrag ikke betales, har gjeld en god disiplinerende effekt på styret og ledelsen som er gunstig for aksjonærene. Det blir mindre fristende for ledelsen å velge prosjekter som kan være attraktive av andre grunner enn lønnsomhet, for eksempel prestisje.

Konkurstrussel er nyttig

Konkurstrussel er derfor nyttig både for kreditorene og for aksjonærene.

Statens krisepakker kan dempe den disiplinerende effekten av konkurstrusselen, men i praksis tror jeg ikke den trenger være så mye å bekymre seg for. Til det er krisepakkene for sjeldne og politisk uforutsigbare.

I store konkurser er det mange kreditorer som står i kø. Hvis det ikke er kjente prioritetsregler som rettsinstansene håndhever, ville lysten til å låne penger til store bedrifter dempes, eller sagt på en annen måte: Prisen på gjeldsfinansiering ville øke kraftig.

En god konkursbehandling skal skape ro i rekkene, og gjennom det både forsøke å unngå fastlåste situasjoner med uenighet mellom kreditorer som kan blokkere hverandre og hindre forsøk på skjulte avtaler mellom ledelsen og enkeltkreditorer.

Om en statlig krisepakke bidrar til ro i rekkene vet jeg ikke, med mindre den reduserer tapet for kreditorene. Da tror jeg nemlig det kan bli plagsomt stille i rekkene - for skattebetalerne.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 4. august 2017.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på