Hva skal vi tenke om livsviktig medisin som koster flere årslønner for hver enkelt behandling?, undrer Erling Røed Larsen.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om dyre medisiner

Noen av de største høydepunktene i vitenskapens historie er oppdagelsene av livsviktig medisin. Mens ubeskrivelige lidelser har hjemsøkt samfunn opp gjennom historien, er vi i dag forskånet for mange.

Bare les Bibelen og se for deg den grusomme skjebnen til de spedalske. Hva skal vi da tenke om livsviktig medisin som koster flere årslønner pr. behandling?

Dette spørsmålet brenner med evig flamme i alle samfunnsinteresserte, men er blitt spesielt aktuelt i høst siden Beslutningsforum har måttet ta fryktelig vanskelige valg.

Ingen kan ønske seg i deres sted. Men enda verre stilt enn dem er de som er syke og deres pårørende. Medisinene finnes. Pengene finnes. Likevel kan det bli nei.

Hvordan fastsette pris på medisin?

For å forstå sakskomplekset må man forstå den samfunnsøkonomiske strukturen bak fenomenet fallende gjennomsnittskostnader. Hvorfor? Vel, si det koster et farmasøytisk selskap 1 milliard å utvikle kunnskapen mens pillene i seg selv bare koster 1 krone stykket (marginalkostnaden).

Gjennomsnittskostnaden faller fordi utviklingskostnadene var astronomiske mens marginalkostnadene er mikroskopiske. Denne forskjellen gjør prissettingen vanskelig. En pris på 2 kroner pr. pille gir stort salg, men liten margin. En pris på 100 kroner pr. pille gir mindre salg, men større margin - som bidrar til å dekke utviklingskostnadene.

Må få lov til å ta høy pris. Men hvor høy?

Det er imidlertid et dypt resultat i samfunnsøkonomien at vi normalt koordinerer knappe ressurser best ved å la prislapper signalisere marginalkostnader, ikke gjennomsnittskostnader.

Her er intuisjonen: Hvis Linda bruker tre timer på å lage SuperDings og Trine er villig til å jobbe fire timer for å få den, er det gunstig om de handler. I praksis bytter de ikke arbeidstimer, men vare mot penger. Det skjer best, oftest og i riktigst omfang hvis prislappen presist informerer kjøper om selgers ekstra ressursbruk.

Men. Det. Blir. Vanskeligere. For hvis verdenssamfunnet hadde tvunget et selskap med høye utviklingskostnader til å selge en vare til marginalkostnad, hadde selskapet aldri fått dekket utviklingskostnadene. Selskapene må altså få lov til å ta en høy(ere) pris. Men hvor høy?

Noen må ta vonde beslutninger

Hvem vet? Kanskje filosofene.

For lav prislapp kan innebære at folk dør i fremtiden fordi ny medisin aldri ble utviklet. For høy prislapp kan innebære at folk dør i nåtiden fordi tilgjengelig medisin ikke blir brukt.

Det hagler med forslag til hvordan håndtere dette - ingen perfekte.

  1. Ett er at offentlige selskaper skal utvikle medisin og så selge billig - mens det offentlige dekker underskuddet. Men underskuddsdekning inviterer til ineffektivitet.
  2. Alternativt kan myndighetene kjøpe patentet og dele ut medisinen. Men det krever økte skatter - og kan forhindre at medisinen forbedres.
  3. Et tredje er at myndighetene kjøper uansett pris. Men hvis prisen er skyhøy, vil det beslaglegge skattepenger som ellers kunne ha gått til andre pasienter - samtidig som selskapseierne begunstiges.

På komplekse spørsmål finnes ingen enkle svar. I påvente av gode løsninger, må likevel noen ta vonde beslutninger.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 11. desember 2017 under vignetten «Signert».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Erling Røed Larsen, forskningssjef i Eiendomsverdi og professor II, Handelshøyskolen BI

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på