Å ta forvaltningen av Oljefondet ut av Norges Bank er ikke veien å gå, mener Arne Jon Isachsen. Les hvorfor.

KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om oljefondet

Legitimitet og tillit bygges ikke over natten. I forbindelse med 200-årsjubileet for Norges Bank kom det ut en fin bok på over fem hundre sider av professor Einar Lie m.fl.; Norges Bank 1816-2016.

Kapittel 15 i boken handler om organiseringen av forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU), eller Oljefondet i dagligtale, i Norges Bank.

Et sorgens år

2009 var et sorgens år for Oljefondet. Avkastningen på obligasjoner var hele seks prosent lavere enn indeksen fondet målte seg mot.

På side 468 leser vi at daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem i ettertid «mener at hvis fondet hadde hatt en annen plassering enn i Norges Bank, "med et styre av finansfolk i lakksko", ville det neppe kunne beholdt sin styringsstruktur gjennom turbulensen i 2009».

Daværende ekspedisjonssjef for formuesforvaltningen i Finansdepartementet, Martin Skancke, deler denne oppfatningen: «hvis Oljefondets norskvendte parallell, Folketrygdfondet, skulle ha kommet med lignende tap, ville spørsmålet om konsekvenser for styret ha kommet opp.»

Tilit og legitimitet

Hva sier dette oss? Ikke det du kanskje tror - at dette primært er en massiv kritikk av Norges Bank Investment Management (NBIM). Men noe henimot det motsatte.

Utsagnene sier noe om den grunnfestede tilliten som eksisterer mellom Finansdepartementet og Norges Bank.

Relasjonen «tålte» den belastningen som det katastrofalt dårlige resultatet for 2009 innebar.

Hvorfor det?

Fordi modellen har en stor grad av legitimitet. Er allment godtatt av folket og av de folkevalgte.

Stortinget valgte å ta resultatet til etterretning. Og hadde is nok i magen til å la mandatet stå urørt. Hvilket innebar at NBIM kjøpte høns i regnvær; dro til med en økning av aksjeandelen, som tidligere vedtatt, i en periode der aksjekursene sank som steiner.

Konsekvensen var en avkastning av fondet på over 25 prosent det etterfølgende året.

Nytt selskap ikke veien å gå

Den tilliten det er mellom statsmyndighetene og Norges Bank hva gjelder forvaltningen av SPU, skal man være ytterst forsiktig med å tukle med. Legitimitet og tillit bygges ikke over natten.

Å skifte ut noe som fungerer meget bra, med noe som på papiret muligens kan fremstå som marginalt bedre, men som med stor risiko kan vise seg å være betydelig dårligere, virker det fornuftig?

Mer konkret, forslaget til Gjedrem-utvalget i NOU 2017: 13 om å ta forvaltningen av Oljefondet ut av Norges Bank og la et nytt selskap ta over ansvaret her, er ikke veien å gå.

En ting til. Med forvaltningen av Oljefondet i Norges Bank er en brannmur etablert mellom politikere og SPU.

Det blir ikke så lett å bruke av disse midlene når Norges Bank, og ikke et frittstående særlovsselskap, forvalter midlene. I NOU-en vil man lovfeste at bare ett uttak pr. år er lov, nemlig til saldering av statsbudsjettet.

En slik lovfesting er ikke nødvendig om forvaltningen av Oljefondet forblir i Norges Bank. Kultur og sedvane har allerede etablert at slik er det.

Referanse:

Artikkelen er først publisert som gjestekommentar i Aftenposten 28. januar 2018 under vignetten «Signert».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Arne Jon Isachsen, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på