Thorvald Stoltenberg var noden i et mylder av nettverk. Han var landets ubestridte sosiometriske stjerne, skriver Gudmund Hernes.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Thorvald Stoltenberg (1931-2018)
Budet om Thorvald Stoltenbergs død ga et søkk av sorg og savn, og våre hender falt. For alle hadde et forhold til ham, også de som aldri hadde møtt eller snakket med ham. Hvorfor denne reaksjonen?
En forklaring kan vi søke hos den ungarske forfatteren Frigyes Karinthy. Vi kjenner Gro Harlem Brundtlands tese om «alt henger sammen med alt». Den reiser et spørsmål: Hvor tett henger ting sammen?
For personer ga Karinthy dette svaret: Hvis man går via venners venner, er det maksimalt seks ledd mellom deg og hvilken som helst annen person på kloden. For eksempel: Du kjenner en som kjenner ordføreren. Og hun kjenner en stortingsrepresentant, som kjenner utenriksministeren, som kjenner Angela Merkel, som kjenner ordføreren i Lübeck, som kjenner Dr. Schultz, som bor der – altså seks skritt mellom deg og Schultz.
Thorvald hadde møtt, snakket med og husket så mange i Norge, at i vårt land ble det maksimalt to skritt mellom dem. Ett mellom deg og Thorvald, ett fra Thorvald til en annen. Når denne nærheten mellom oss alle som Thorvald skapte, blir borte, må vi alle gå flere omveier for å nå frem til hverandre.
Levde, bygget og dyrket nettverk
Dette illustrerer også hvordan Thorvald så på folk: at de ikke er, slik liberalister antar, et drøss isolerte individer ute etter å fremme seg og sitt.
Thorvald levde, bygget og dyrket nettverk, trakk folk inn i dem og løftet folk opp gjennom dem – særlig dem som ble svake eller skadet. Og de som nådde Thorvald, fikk ikke bare ham som nytt ledd i sitt nettverk – de fikk et mellomledd til mange andre. For Thorvald var landets ubestridte sosiometriske stjerne.
Et nettverk er flatt, ikke et hierarki mellom høy og lav. Thorvald møtte folk i vater, som likeverdige, som du og han. På slottsmiddagen er det bordkort med plassering etter rang og med herskap og tjenere; på Thorvalds legendariske kjøkken slo du deg ned der du ville og skjenket kaffen selv. Folk er folk.
Thorvald gjorde ikke bare nettverkene mellom oss alle tettere. Paradoksalt nok gjorde han dem samtidig romsligere. For ved hans nettverk sto det ikke grensevakter eller moralpoliti. Han ble derfor et bindeledd mellom mange og vanvittig ulike nettverk – for eksempel mellom det diplomatiske korps og rusfeltet. Intet menneskelig var ham fremmed.
Thorvalds arbeidsmetode
Å bygge og bevare et nettverk krever nettverking – altså arbeid. Thorvalds arbeidsmetode var å få alle, selv de som var i krig når han skulle megle fred, til å strippe vekk alle formelle statuser: titler og epåletter, rang og grad.
Og så få alle til å møtes én til én. For eksempel ved å rusle en tur, eller ved ustoppelig å bruke humor og flørt for å bryte is og knytte bånd. Dette er ikke lett, for toppfolk blir ofte usikre uten sine maktsymboler. Men det er effektivt om man ønsker at deltagere skal se andre fra et annet ståsted enn sitt eget.
Fordi han selv eksemplifiserte alt dette, ble han et forbilde – en som vi har lyst til å bli som. Thorvald satte en standard for hva det vil si å være norsk. Eller med president Barack Obamas mantra: «That’s who we are».
Og bare for at det skal være sagt i disse tider: Thorvald var anti-Trump: En som inkluderte og ikke sjikanerte; en som ikke tråkket på andre, men løftet dem opp; en som ikke ydmyket, men oppmuntret; en som ikke var ute etter å vinne, men å samle; en som ikke spredte angst og uro, men innga trygghet og ro. En som kunne oversette relasjoner til institusjoner. En som snakket sant.
Storpolitisk arkitekt og småskala sosialarbeider
Thorvalds grunnsyn tror jeg ble formet i ungdomsårene, mellom 10 og 25. Krigen rev faren hans vekk i tysk fangenskap.
I 1946, da han var 15, myntet Winston Churchill «jernteppet», da han var 16 lanserte George Marshall sin store plan for gjenoppbygging av Europa, da han var 17 kom kuppet i Tsjekkoslovakia og Berlinblokaden, da han var 18 ble Nato etablert. Koreakrigen begynte da han var 19 – samme år som han selv ble norsk okkupasjonssoldat i Tysklandsbrigaden, forlagt i Schleswig og omgitt av ruiner og vrak fra annen verdenskrig.
Det var nok til å se nødvendigheten av å bygge institusjoner, både for oppdemming, men mest for vekst, utvikling, integrering og inkludering. For i Tyskland må han også ha sett det gryende «Wirtschaftswunder» som fulgte Marshallhjelp og valutareformen i 1948 da nye bånd ble knyttet mellom tidligere fiender.
Det vil si, han må ha erfart at det mellom nodene i et nettverk ikke bare er én relasjon, positiv eller negativ, men at det kan være mange og med ulik ladning. En åpenbar anvendelse av denne erfaringen var Barentssamarbeidet som han drev frem: På Nordkalotten, der atomubåter streifer under havet, kan spenningen bygges ned ved broer og bånd over Grense Jakobselv.
Så Thorvald var både storpolitisk arkitekt og småskala sosialarbeider, sentralnoden i et mylder av globale og lokale nettverk. Det vil si, på en gang europeer og sosialdemokrat i gjensidig forsterkning.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladets nettavis 15. juli 2018 med overskriften «En stjerne har sluknet».
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI. Gudmund Hernes og Thorvald Stoltenberg kjente hverandre fra politikken og var venner. Bildet viser Gudmund Hernes på besøk hjemme hos Thorvald Stoltenberg 30. mai 2018. Bildet gjengis med tillatelse fra Gudmund Hernes. Stoltenberg (født 8. juli 1931) døde 13. juli 2018.