Skolestart for 6-åringer ble noe annet enn lovet, skriver Gudmund Hernes. Det trengs en evaluering, med friskt blikk og friskt mot.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om skole
For 20 år siden ble grunnskolereformen R97 innført, med 6-års skolestart, nye læreplaner og skolefrititidsordning (SFO). Flere hevder nå at reformen ble noe annet enn lovet, og at en evaluering trengs. Jeg er enig.
- Les også: La arbeidslivet drive yrkesskole
Innhold og retning endrer seg
For det første på grunn av reformglidning: straks en reform er innført, begynner endringene av innhold og retning. Det skjedde også med R97, som er blitt mer «skolete» enn forutsatt.
Om det sto det politisk strid ved innføringen: Høyre og Frp mente at ved å ta 6-åringene inn, kunne hele skoleløpet flyttes ett trinn ned. Et niårlig løp kunne opprettholdes, og ungdomsskolen avsluttes ved 15 års alder. Men det ble flertall for et tiårig løp. Siden er det gjort mange endringer, for eksempel i «Kunnskapsløftet». R97 er i dag hverken den som ble vedtatt eller tenkt.
- Les også: Ta sjansen på tommelen ned
Reform som eksperiment
En annen god grunn til en ny evaluering er at en reform ofte sees på som et eksperiment, der det forskere kaller ceteris paribus gjelder – altså at alt unntatt selve reformen holdes konstant og blir som før. Da kan man måle om reformens mål er nådd.
Det er selvsagt ikke en gyldig forutsetning. Det er skjedd dramatiske endringer i de unges verden, også de yngste skolebarnas hverdag. Et åpenbart eksempel: I 1997 hadde ingen Ipad som barnevakt eller lekekamerat.
Samfunnsmessige endringer
Pussig nok var nettopp den tids store samfunnsmessige endringer viktige begrunnelser for R97. Kvinnene hadde marsjert ut i arbeidslivet, familiene var til dels stengt på dagtid, en økende andel av familiene hadde bare én forsørger.
Befolkningen hadde et stort tilsig av folk fra fremmede kulturer, mediene spilte en stadig økende rolle i de unges liv. Hele verden var kommet inn ikke bare i stua, men også i klasserommet. Det som trengtes, var en barnereform, en familiereform, en skolereform.
Lek som læring
Sentralt i Reform 97 var også å reformere skolens læringsformer, spesielt ved lek som læring – særlig for 6-åringene som kom inn i skolen, men ikke bare for dem. Det var kontroversielt, ikke minst i Høyre og Fremskrittspartiet, som ønsket mer «kompetanse» tidligere.
Noen mente at lek stort sett er tull og tøys – noe for friminuttene, men ikke for klasserommet. Stortingsflertallet bak reformen – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – ga derfor en prinsipiell begrunnelse for lek – bevegelse av egen lyst og fabulering i frie former – ikke kun som spontant tidsfordriv, men tvert imot som et av de viktigste innslagene i barns læring. Hvorfor?
Hvorfor lek er viktig
Jo, fordi gjennom lek må barn – voksne også – tale og lytte, så de utvikler begrep og språk. I lek brukes og øves kroppen – ved å hoppe strikk eller trikse ball. I lek praktiseres samarbeid, lagspill og motspill.
Lek gir anledning til å prøve i fantasien det en senere skal gjøre i virkeligheten ved ulike former for rollespill, agering og aping – ofte hentet fra de voksnes verden. Lek gir trening i å lage og følge regler, enten spillet skjer på brettet eller på banen.
Lek gir erfaring i å ta avgjørelser, si fra, formulere meninger – om noe er over eller under streken, om hvem som skal stå, om hvem som kom først. I lek må en finne ord og uttrykk for hva som er tillatt eller lurt, hva som er rett og rettferdig. Og for det som er morsomt, som når André Bjerke skriver «Der kommer frøken Bollerund. Hun skal gi oss boller, hun!».
I lek må flere ferdigheter kobles på en gang: synge, hoppe og klappe, eller opptre i spill med replikker etter tur. I lek må en bruke hender til å forme, eller sammen ta en ring og la den vandre.
Lek for voksne
Mye av dette inngår også i voksnes evner under andre navn: tankeeksperimenter for praktikere, simuleringer for forskere, fysiske modeller for håndverkere, diktning for forfattere. Ikke minst i en tid da de unge er så bergtatt av dataspill og mange lærer fremmedspråk gjennom det, må slike spørsmål tenkes gjennom på nytt.
Kort sagt: Skolen ble gjort til noe annet enn det R97 siktet mot, og hele samfunnet er svært forskjellig fra det det var da reformen ble vedtatt. Da trengs en evaluering, både med friskt blikk og med friskt mot. For barna fortsetter å komme.
Og i Stortingets innstilling om R97 het det: «Flertallet vil understreke betydningen av de muligheter som gis gjennom en veksling mellom lekens og virkelighetens verden og mellom lek og læring.»
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 8. juni 2018.
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI.