Enten må politiet få mer ressurser, eller så må ambisjonene og tempoet i politireformen senkes.

DEBATT: Cathrine Filstad og Tom Karp om politiledelse

Politiet venter på ressursavklaringer, prioriteringer, nye stillinger, avklaring på samorganiseringer og beslutninger om samlokaliseringer.

Men politiet kan ikke vente. De har et samfunnsoppdrag som skal løses hver dag hele året. Politiledere er dermed, etter nesten tre år med reformarbeid, fortsatt i en krevende spagat mellom daglig praksis og implementering av nærpolitireformen.»

Politireformen, iverksatt i januar 2016, består av en strukturreform som skal styrke politiets kjerneområder og en kvalitetsreform for et kunnskapsbasert politi.

Politiet venter

I 2016 og nå i 2018 har vi og kolleger gjennomført feltstudier i politiet med spesiell vekt på politiledere. I 2016 handlet det for politilederne i stor grad om å forberede seg og medarbeiderne på reformen.

Mye har skjedd på drøye to år, men fortsatt ventes det. Overordnet ventes det på at reformen skal «sette seg» og at den skal gi ønskede effekter. Lokalt ventes det på ressurser, stillingsavklaringer, ansettelser, lokaliseringer og prioriteringer. Mye er derfor fortsatt uavklart i politiet.

Politilederes hverdag handler om å balansere daglig drift og reformarbeid. De ønsker endringer, men langt flere er nå negative til prosessen. Den sentralstyrte reformen gir for lite rom for tilpasninger og bearbeiding underveis. Mange mener det går for fort, det blir lite forankring, og det tas raske beslutninger som er vanskelig å reversere.

Kamp om ressurser

Det ventes, men når «bestillingen» kommer, er fristene knappe. Mange medarbeidere føler seg overkjørt eller lite hørt. For mange ledere koker derfor reformen ned til en kamp om ressurser og gjennomslag for lokale løsninger.

Bortsett fra noen nylige mediesaker og kritiske røster fra fagforeningene, har politiet utad i liten grad kritisert reformen. Politiledere ønsker endring og er villig til å strekke seg langt for reformen.

Samfunnsoppdraget står sterkt. Det gir internt samhold og en korpsånd hvor man tar vare på hverandre når det «stormer». Politiet er lojale og «leverer» på vedtatte målinger. Men store enheter er slått sammen. Det gir organisasjonskulturelle forskjeller. Antall ledere er betydelig redusert.

Mindre handlingsrom

Samlet gir det risiko for dårlige arbeidsmiljøer og må prioriteres for utvikling av gode nye arbeidsmiljøer. Likhet for hele landet skaper lokal uenighet.

Tidligere satsingsområder blir nedprioritert. Handlingsrommet til å gjøre egne prioriteringer oppleves derfor for mange som innsnevret grunnet detaljstyring. Politilederne har ansvaret, men opplever begrenset myndighet over egne ressurser. Prioriteringen blir dermed å skjerme medarbeiderne, søke egne prioriteringer og å kjempe om ressursene.

Reformen gir få enkle svar. Vår påstand er likevel at politikere og Politidirektoratet må prioritere tydeligere hvilke områder politiet skal bruke tid og ressurser på.

Noe må velges bort. Det bør tilføres mer ressurser, alternativt at ambisjonene og tempoet i reformen nedskaleres. Det blir avgjørende for nærpolitireformen.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagbladet 5. september 2018 med overskriften «Politiet venter».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Cathrine Filstad, professor ved Handelshøyskolen BI og professor II ved Politihøgskolen og Tom Karp, professor ved Høyskolen Kristiania og professor II ved Nord universitet og Høgskolen i Innlandet.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på