Norge bruker fire ganger så mye på å øke verdens utslipp i fremtiden, som på å senke dem, hevder Jørgen Randers, som fortsatt drømmer om en bærekraftig verden.

KOMMENTAR: Jørgen Randers om Statsbudsjettet for 2019

Er regjeringens forslag til Statsbudsjett for 2019 (lenke til statsbudsjettet.no) et budsjett for en bedre (mer bærekraftig) verden?

Svaret er både ja og nei.

  • Ja, fordi budsjettet viderefører en rekke virkemidler som vil bidra til å senke utslippene fra norsk territorium – i alle fall på sikt.
  • Nei, fordi budsjettet ikke vil lede til vesentlig reduksjon av verdens bruk av kull, olje og gass.

Bruken av kull, olje og gass skaper 70 % av verdens samlede klimagassutslipp. Uten å redusere bruken av kull, olje og gass kan ikke verden nå klimamålene.

For å stoppe den globale oppvarming, må vi stoppe all bruk av kull, olje og gass – inklusive all den som produseres på norsk sokkel, og det lille som brukes i Norge.

Tre tiltak for en bærekraftig verden

Norge kan og bør gjøre tre viktige ting for å skape en bærekraftig verden:

Redusere verdens samlede klimagassutslipp – for å redusere fremtidig ekstremvær.
Bidra til økonomisk vekst i fattige land – for å redusere global fattigdom.

Opprettholde den norske velferdsstaten (det vil si et rettighets-basert, kollektivt finansiert, og gratis tilbud til alle syke, uføre, arbeidsløse og gamle) – for å vise at dette faktisk er mulig i et moderne liberalt markedsdemokrati.
Her vil jeg ta for meg det første punktet, - hva Norge kan gjøre for å bidra til å redusere verdens klimautslipp.

Norge som vellykket forbilde

Norge kan og bør gjøre tre ting for å redusere verdens klimautslipp:

  • a) Redusere klimagassutslippene fra norsk territorium (ca 52 MtCO2e/år).
  • b) Redusere utslippene fra bruken av norsk olje og gass i utlandet (ca 520 MtCO2e/år).
  • c) Redusere andre klimagassutslipp i utlandet (ca 52.000 MtCO2e/år).

Leg merke til at b) er ti ganger større enn a). Så om Norge senket petroleumseksporten med 10% ville det ha samme globale effekt som å stoppe alle utslipp fra norsk territorium.

Legg merke til at c) er tusen ganger større enn a). Så om Norge kunne bli et vellykket forbilde på et lite område (for eksempel på elektriske biler) vil det også kunne ha større effekt enn å stoppe alle norske utslipp.

Men jeg er redd dette forblir drømmerier. Dermed blir det viktig å se på hva Norge faktisk gjør for å redusere utslippene i Norge og i utlandet.

Prater mye om klimakutt, slipper ut like mye

Norske utslipp er forblitt nærmest konstante i de siste 10-15 årene - på tross av alt pratet om klimakutt. Industrien har vært best i å redusere sine utslipp av klimagasser, mens olje- og gass-aktiviteten har økt sine utslipp jevnt og trutt i takt med produksjonen av olje og gass. Transportsektoren øker også.

Regjeringen gjør allerede en god del for å redusere utslippene, og foreslår mer, men på langt nær nok.

Tabell 3.13 i budsjettet viser at de foreslåtte tiltak kun vil reduser utslippene fra dagens 52 MtCO2e/år til 51 i 2020 (-2%) og til 45 i 2030 (-15%). Dette er ikke mye i forhold til de luftige ambisjoner om kutt på 30 og 40 %.

Hva Norge gjør innenlands

La oss se mer konkret på hva som faktisk gjøres innenlands. Her er det mye godt arbeid.

Totalt er det satt av rundt 16 milliarder kroner i 2019-budsjettet (et svært omtrentlig anslag) til konkrete tiltak for å redusere utslippene i Norge.

Subsidier til elektriske biler utgjør 7 milliarder kroner i året (MVA fritak mm vedtatt til 2020. Det er satt av til sammen 3,7 milliarder kroner til utbygging av kollektivtransport i byene, gang og sykkelstier. Gjennom ENOVA gis det 3,3 milliarder kroner i støtte til andre klimakutt. Det er også satt av 0,7 milliarder kroner gjennom Gassnova til karbonfangst. Det settes også av statlige midler til investeringer i øvrig klimateknologi. I tillegg kommer noe støtte til hurtigladestasjon og forsøk med elektriske kortbanefly.

I tillegg kommer en togsatsning på 27 milliarder kroner. Det er et beløp som må vurderes opp mot investeringer i veibygging som beløper seg til 37 milliarder kroner.

Et viktig signal

Regjeringen viderefører også en hel del prosjekter som ikke synes på Statsbudsjettet. Det gjelder blant annet forbud mot oljefyring, opprusting av nettet til å håndtere elektrifisering av transport og varme (Statnett), bygging av kabler til Storbritannia og Tyskland, krav om bruk av ny fornybar energi og bygging av vindparker, krav om utslippsfri ferger, pålegg om elektrifisering av sokkelen, inkludering av netto opptak av CO2 i skog og krav om innblanding av biodrivstoff.

Inkludering av CO2-opptak i skog tolker jeg som et svært viktig signal om at Finansdepartementet på sikt vil inkludere netto bindingen i norsk skog i klimaregnskapet. Det vil ha mange gode virkninger på utslippene, og tjene som et godt forbilde for resten av verden)

I tillegg legger regjeringen opp til å videre videreføre en rekke satsninger for reduksjon av utslipp i utlandet. Til sammen settes det av rundt 5 milliarder kroner til regnskogsvern, fornybar energi i bistanden, støtte til internasjonale klimainstitusjoner, mindre plastforsøpling i havet og kvotekjøp i utlandet. På mange andre områder, for eksempel i jordbruket, gjøres det ingen ting.

Klimasatsingen blekner

Budsjettet foreslår altså bruk av til sammen rundt 16 mrd kr/år på innenlandske klimatiltak, og ca 5 mrd kr/år i utlandet. Totalt 21 mrd kr/år, som omfatter 2 mrd kr/år i investeringer som muligens vil gi avkastning. Det er totalt 0,6 % av Norges BNP, som er 3.500 mrd kr/år.

Det er ikke mye om vi mener at klima er verdens viktigste spørsmål. 4.000 kr pr nordmann pr år. I tillegg kommer satsningen på jernbane på 27 mrd kr/år, men den må sammenlignes med 37 mrd kr for veiformål.

Klimasatsningen på i overkant av 20 milliarder kroner blekner når vi sammenligner den med hva Norge satser for å produsere mer olje og gass i fremtiden, som beløper seg til ca 80 milliarder kroner i året.

Spissformulert: Kongeriket bruker 4 ganger så mye på å øke verdens utslipp i fremtiden, som på å senke dem.

Min drøm

Det er min drøm at norske velgere vil utvise globalt ansvar gjennom å gi sin støtte til en ordnet avvikling av petroleumsproduksjonen – for eksempel ved et rettlinjet kutt i produksjonen fra 2020 til 2050, slik FNs internasjonale klimapanel IPCC drøftet i sin rapport som ble offentliggjort samme dag som regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett for 2019. Det ville virke bidra til reduksjon av verdens klimagassutslipp på sikt.

Men dette forblir nok ikke annet enn et håp. Selv om det ville ha vært mulig å beslutte seg til å følge den produksjonsprofilen som regjeringen gir i Statsbudsjettet. Det vil si å slutte å dele ut nye letetillatelser, fullføre de 18 feltutbyggingene som er på vei og de tre som venter på godkjenning. Og så produsere og selge så mye som mulig uten ytterligere investeringer.

Overskuddet ville bli enormt, og kunne brukes til å omstille Norge til livet etter oljen.

Referanse:
Artikkelen er en revidert versjon av et arbeidsnotat (lenke til notat som pdf) Jørgen Randers utarbeidet til BIs Statsbudsjettseminar 10. oktober 2018. Her kan du se presentasjonen han brukte (lenke til pdf).

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor emeritus Jørgen Randers, Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI. Randers er tilknyttet Senter for grønn vekst ved BI.

Jørgen Randers om Statsbudsjettet for 2019

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på