Det er gått skikkelig ille for mange av landene som har tatt i bruk euro. Arne Jon Isachsen forklarer hvorfor.

KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om samfunnsøkonomi

I dag er euroen felles mynt for nitten EU-land.

Det hele startet for snart tyve år siden. I januar 1999 tok 11 EU-land euroen i bruk. Sine egne valutaer hev de på båten.

EUs «demokratiske underskudd»

I stedet for et felles budsjett som burde ha utgjort mellom 5 og 7 prosent av den årlige verdiskapningen (BNP) i landene, fikk man retningslinjer for budsjettpolitikken i det enkelte land. Underskuddet på statsbudsjettet skulle ikke overskride 3 prosent av BNP, og gjelden til staten skulle holdes under 60 prosent av BNP.

Hva gjaldt pengepolitikken derimot, ble den fullt ut sentralisert. Med én valuta er det bare rom for én sentralbank. Den europeiske sentralbanken (ECB) fikk et greit mandat: se til at inflasjonen i euroområdet holder seg nær to prosent eller litt under.

Med armlengdes avstand til valgte politikere er ECB det klassiske eksempelet på EUs «demokratiske underskudd».

Har gått skikkelig ille

Hvordan er det gått med Den økonomiske og monetære union (ØMU) i EU? Skikkelig ille for mange av de 11, som etter hvert ble 19 land, som tok euroen i bruk.

Hellas «jukset» seg med i 2002. Jukset, fordi tallene for underskuddene på statsbudsjettet ble pyntet på. Noe de som bestemte i euroområdet, valgte å se bort fra. Senere ble det enda verre. Det greske statsbudsjettet for 2009 ble gjort opp med et underskudd på mer enn tolv prosent av BNP.

Hva skyldtes de misvisende tallene? Ikke manglende kompetanse, hevdet Robert Traa, økonom i Det internasjonale pengefondet (IMF) med ansvar for Hellas på den tiden. «Greske ledere valgte bevisst å villede …», sier han, «for hvis de hadde gjort rede for de alvorlige problemene landet hadde, ville det føre til lite velkommen oppmerksomhet og kritikk.»

Hvem skulle ta tapene?

Ved inngangen til 2010 syntes én ting klart: En betydelig del av gjelden måtte skrives ned. Men hvem skulle ta tapene? Burde ikke de som hadde vært uvørne, eller dumme og dristige, og lånt grekerne store penger ved å kjøpe greske statsobligasjoner i bøtter og spann, få seg en skikkelig smekk?

Slikt tenkte åpenbart ikke Jean-Claude Trichet, sjefen for ECB. Det ville være en skam og nærmest umoralsk å la långiverne blø, mente han. Timothy Geithner, Amerikas daværende finansminister, var heller ikke lysten på å la eiere av greske statsobligasjoner svi. Men for ham var frykten for at uroen i Hellas finansmarkeder kunne spre seg til andre land det sentrale.

Når eiere av gresk statsgjeld gikk fri, hvem skulle da ta tapene? Mannen og kvinnen i gata, eller mer presist, grekerne i gata? Ved en sparepolitikk som dro samlet etterspørsel ned og arbeidsløsheten kraftig opp.

Den manglende moral

Professor Ashoka Mody ved Princeton University, som nylig har skrevet en murstein av en bok om euroens tragedie, mener at denne strategien var « … ytterst ‘unfair’ for greske borgere, særlig de mest sårbare av dem. De hadde ikke hatt noe med beslutningene å gjøre, men måtte likevel sørge for at uansvarlige kreditorer fikk pengene tilbake.»

Private låntagere ble tatt på med silkehansker. Deri ligger den manglende moral. Mener professor Mody.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 22. oktober 2018 under vignetten «signert».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor emeritus Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på