Britene kan komme til å forlate EU uten en langsiktig løsning, men med en overgangsordning. Det kan være en EØS-lignende avtale med tollunion, kalt Norge «pluss».
KOMMENTAR: Nick Sitter om Brexit
I sin hovedtale på den konservative partikonferansen i Birmingham på onsdag 3. oktober 2018, gjentok Theresa May kravet om at EU må tilby Storbritannia en avtale som gir landet full adgang til EUs indre marked for varer, men uten fri flyt av arbeidskraft.
177 dager før Brexit leverte statsministeren sin beste politiske tale til dags dato – men hun fortjener bedre karakterer for stil enn substans.
- Se videointervju med Nick Sitter: Åtte spørsmål om Brexit
Britenes problem
Britenes problem er det samme i dag som det var den kalde februardagen for i 2016, da statsminister David Cameron kunngjorde at en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap skulle finne sted påfølgende St. Hansaften.
Allerede våren 2016 var det klart at britene i praksis sto overfor to alternativer hvis de skulle finne på å stemme for å forlate EU.
- Enten kunne de satse på en EØS-lignende ordning. Dette ble døpt «Norge» i Brexit debatten.
- Ellers kunne de satse på en handelsavtale, eventuelt med noe attåt. Dette ble døpt «Kanada», eller litt mer optimistisk, «Kanada pluss».
En tredje løsning – å forlate EU uten noen form for avtale – ble forkastet av nær sagt alle som økonomisk hårreisende, et organisatorisk mareritt, og politisk selvmord.
Så kom resultatet 23. juni 2016: 52% for «Leave» mot 48% for «Remain». Resultatet var klart, men ingen visste hva det betød. Cameron ga opp, og påtroppende statsminister Theresa May bidro lite til å gjøre saken klarere: «Brexit betyr Brexit».
Men omsider utarbeidet den nye statsministeren sine «røde linjer». Theresa May tolket folkeavstemningen som et mandat for å begrense arbeidsinnvandring, endre EU-domstolens innflytelse, og åpne for at Storbritannia skulle kunne inngå handelsavtaler med tredjeland.
Et viktig og akutt problem
Da Theresa May satte i gang den toårige artikkel 50-prosedyren for å tre ut av EU 29. mars 2017, ble det klart at Britene hadde oversett et viktig og akutt problem: Fredsprosessen i Nord-Irland var basert på at både UK og Irland var med i EU.
Så lenge de to landene er i samme tollunion og bruker samme regelverk, er det helt greit å ikke ha noen form for grense på den irske øyen.
Når May lovet at Brexit ikke skulle innebære noen «hard grense» mellom Nord Irland og Republikken, og samtidig bedyret at det ikke skulle være noen form for intern UK-grense mellom det britisk fastlandet og Nord-Irland, satte hun seg selv i en umulig situasjon.
Norge «pluss»
En EØS-lignende løsning, pluss tollunion - «Norge pluss» - ville kunne opprettholde et grensefritt Irland og unngå en interne grenser eller kontroll systemer i UK. Men i så fall må May bryte mot alle sine tre røde linjer. På onsdag forsikret hun derfor sine partifeller om at hun aldri ville «forråde folkeavstemningens resultat».
En frihandelsavtale, pluss tollunion – «Kanada pluss» («Tyrkia» høres liksom ikke like attraktivt ut) – ville kunne hindre tollgrenser, men ikke grenser for kontroll av varers med hensyn til EU-standarder.
Samtidig vil May måtte gå fra sin røde linje om nye handelsavtaler. «Kanada» uten tollunion betyr dessuten en hard grense enten på den irske øyen eller i Irske-havet. May lovet onsdag at hun «aldri vil bryte opp landet vårt». EU vil ikke godta en «hard irsk grense».
Fem alternativer
Hva er så alternativene i oppløpet til EUs ekstraordinære toppmøte torsdag 18. oktober 2018?
- Britene kan forbli i EU. Dette løser all problemene, og EU vil akseptere det. Men er politisk umulig – for så vel de Konservative som Labour. Selv om man kunne arrangere en ny folkeavstemning, og denne skulle gi motsatt resultat, vil det bety full krig i det konservative paritet (og i arbeiderpartiet). Og er det en ting Cameron og May har vist klart og tydelig, er det at de setter partiets interesser foran landets (det samme gjelder for øvrig Jeremy Corbyn). Selve folkeavstemningen var først og fremst et virkemiddel for å få fred innen partiet.
- Britene kan gå inn i EØS, pluss tollunion med EU, Norge "pluss". Dette ville løse alle problemene, og aksepteres av EU. De er nok støtte for dette også i det britiske parlamentet. Men May vil ikke kunne fortsette som statsminister.
- Britene kan forsøke seg på «Kanada» eller «Kanada pluss». Men EU har gjort det klart at dette må bety grensekontroll på varer (og eventuelt tollgrense) i Irske-havet. Mays mindretallsregjering er avhengig av støtte fra 10 Unionist-representanter fra Nord-Irland, som aldri vil støtte noe slikt. Dessuten vil hun neppe kunne få med alle sine egne representanter på dette – både den harde Brexit-gruppen og Remain-gruppen ville protestere.
- Britene kan forlate EU uten en avtale. Dette er ikke bare en enorm praktisk utfordring; det er simpelt hen ikke noe flertall i det britiske parlamentet for dette.
- Mays svar på dette problemet kom i sommer, i form av en plan oppkalt etter statsministerens landsted – «Chequers». Storbritannia skulle gå med i EUs indre marked for varer, men ikke være med på fri flyt av tjenester, kapital eller arbeidskraft. Britene skulle ha sine enge tollgrenser og frihandelsavtaler, men bruke (uspesifisert) teknologi for å samle inn toll på EUs vegne for varer som skal videre til det indre marked. Og EU fikk stole på at britene selv opprettholdt og overholdt et regelverk som tilsvarte EU-regelverket på relevante områder.
At «Chequers» bryter mot EUs fundamentale regelverk var klart fra førte øyeblikk. For EU er de fire frihetene del av en og samme pakke. Overvåking- og rettsapparatet er også en del av denne pakken. Norge og Sveits erfaringer med å handtere dette er godt kjent for britisk UD. Ikke desto mindre tviholdt May på «Chequers» i onsdagens tale. «Vi skal ta tilbake kontroll over regler, grenser og penger», og «få slutt på fri flyt [av arbeidskraft]».
Sherlock Holmes tar saken
Sherlock Holmes påpekte gjerne at når man eliminerer alt det umulige, er det som gjenstår, hvor usannsynlig det enn måtte virke, sannheten.
«Chequers» er helt umulig, både juridisk og politisk. Både EU og det Britiske parlamentet vil forkaste det. Fortsatt EU medlemskap er uspiselig for både de Konservative og Labour. En «Kanada pluss» versjon som EU (og Dublin) kan godta, kan umulig få flertall i parlamentet i London. Og samme hvor mye May hevder at «ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale», vil hun neppe kunne får vedtatt dette i parlamentet.
Blind Brexit
Bare «Norge pluss» gjenstår, en EØS-lignende avtale med tollunion. Spørsmålet er hvordan vi kommer dit?
Det svaret man kan begynne å skimte må ligge i en overgangsordning som går langt utover den tidsbegrensede overgangen (frem til utgangen av 2020) May offisielt står for.
Statsministeren har de siste dager antydet at UK kanskje allikevel kan være med i EUs tollunion en del år fremover, og pratet om «fremtidige teknologiske løsninger» har stilnet. Men kravet om begrenset arbeidsinnvandring står fast. I virkeligheten er nok dette den eneste av Mays røde linjer som det ville være politisk selvmord å krysse.
Spørsmålet for EU de kommende ukene burde være hvordan man kan finne en formulering som tillater May å hevde at hennes regjering har kontroll på arbeidsinnvandring, samtidig som EUs regelverk om fri flyt av arbeidskraft opprettholdes. Norge har til dels klart dette innen EØS-regelverket.
Begrepet «blind Brexit» brukes stadig oftere om en avtale om at Britene forlater EU uten en langsiktig løsning, men med en omfattende overgangsordning. «Norge pluss» er den eneste overgangsmodellen som er både juridisk praktisk og politisk akseptabel.
Og er det en ting vi har lært i Norge, er det at ingenting er så permanent som en god midlertidig løsning.
Referanse:
Denne kommentarartikkelen er skrevet spesielt for BI Business Review, og første gang publisert 9. oktober 2018.
Tekst: Professor Nick Sitter, Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI.