Kina fremstår nå som USAs strategiske rival. Det er i et slikt lys vi må se den pågående handelskrigen mellom de to landene.

KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om handelskrigen mellom USA og Kina

Fra president Bill Clinton åpnet opp for at Kina kunne bli med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og frem til ganske nylig, har amerikansk Kina-politikk vært basert på premisset om at dersom Kina fikk sving på den økonomiske veksten, ville kineserne etter hvert få øynene opp for demokratiets og markedsøkonomiens fortreffelighet.

En voksende kinesisk middelklasse, som ikke bare nøyer seg med salt til grøten, men som også vil ha et ord med i laget hva gjelder utformingen av praktisk politikk, vil presse på for ønskede reformer.

Som innebærer et robust system med «checks and balances», der makten er fordelt mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter, med den fjerde statsmakten, en fri presse, som selvoppnevnt vaktbikkje over det hele.

Kina fikk spise kirsebær med de store

Etter noen år med enorm økonomisk vekst, i ikke liten grad basert på en økning i eksporten på rundt 25 prosent pr. år, inviterte Robert Zoellick (lenke til oppslag i Wikipedia) i 2005, som statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet (og senere sjef i Verdensbanken), kineserne til å spise kirsebær med de store, ved å aksle oppgaven som «ansvarlig aktør», være med å bygge ut videre den etablerte verdensorden.

Nesten ti år senere forventer president Barack Obama det samme. At Kina, som har hatt store fordeler av den internasjonale orden, vil bidra til å opprettholde den. Det virker ikke urimelig.

Kina vil sette sitt preg på verden

Men som premiss for amerikansk politikk vis-à-vis Kina, egner det seg dårlig. Hvorfor det?

Fordi Kina ville det annerledes.

  • Kina holder fast på høye tollsatser.
  • Presser utenlandske foretak til å samarbeide med kinesiske bedrifter.
  • Billig kapital til kinesiske bedrifter for oppkjøp av ledende foretak i andre land.
  • Utbredt industri- og annen spionasje via cyberspace.

Premisset om at det nye Kina finner sin plass i folden - tilpasser i hovedsak den eksisterende internasjonale orden - var ikke holdbart.

Kina vil være med og lage reglene, sette sitt preg på verden.

To forhold trekkes gjerne frem i denne forbindelsen.

  1. For det første, finanskrisen som startet høsten 2008, som Kina håndterte på glimrende vis.
  2. For det andre, utnevnelsen av Xi Jinping som Kinas nye leder fire år senere. Som maktet det kunststykket å endre reglene dit hen at åremål på to ganger fem år som landets president ble tatt bort.

USAs strategiske rival

Med tiden på sin side, og med sine tanker om Den kinesiske drømmen, har Xi Jinping spent buen høyere enn noen av sine forgjengere og høyere enn resten av verden egentlig tok innover seg.

Premisset om at Kina vil understøtte den etablerte verdensorden holder ikke. Hvilket ga seg tydelig utslag i den amerikanske kongressen nylig, der 93 senatorer stemte for å bevilge 60 milliarder dollar til en ny finansinstitusjon som har til formål å bidra til finansiering av private bedrifter i andre land, også med egenkapital. Bare seks senatorer stemte imot. Hensikten er å demme opp for Kinas «gjeldsdiplomati».

Kina fremstår nå som USAs strategiske rival. Det er i et slikt lys vi må se den pågående handelskrigen mellom de to landene.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 19. november 2018 med vignetten «Signert».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor emeritus Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på