Pasienter må vente i timevis på taxi etter at de er ferdig på sykehuset. Hva om vi laget en felles Uber-lignende løsning drevet av det offentlige?
KOMMENTAR: Espen Andersen om delingsøkonomi
NRK har rapportert om store problemer med pasienttransport, og mener at årsaken er at Norgestaxi har solgt kapasitet de ikke har. To offentlige enheter som begge trenger transport – TT-kjøringen i Oslo og Pasientreiser – har skrevet kontrakt med Norgestaxi, som har for få biler.
Dermed sitter gamle pasienter i timevis etter at de er ferdig på sykehuset og venter på drosjesjåfører som får så dårlig betalt at de ikke vil kjøre dem.
Norgestaxi er skurker, NRK er helter og har bedrevet journalistikk. Over til neste sak.
Nå er det slik at dette problemet har lite med Norgestaxi å gjøre – jeg hadde alvorlig syke barn for noen år siden og det var nesten akkurat like ille da. Men i mellomtiden har vi fått enda kraftigere datamaskiner, smarttelefoner til så og si alle, og eksempler fra utland og innland som gjør at vi egentlig vet hvordan vi skal løse dette.
- Les også: ABC i delingsøkonomi
Problemet ligger i systemet
I korthet handler manglende transport for pasienter om at bestilling og koordinering av offentlig transport gjøres på en gammeldags og lite effektiv måte – det er bokstavelig talt nesten ingen endring siden 80-talet.
Man lyser ut en kontrakt for en viss mengde transport, og et eller annet firma vinner kontrakten, ofte med en så lav pris at man ikke tjener penger på den. Disse kontraktene lyses ut av ulike deler av offentlig administrasjon som ikke snakker sammen. Behovet for transport er ujevnt over døgnet, så det er for få drosjer om morgenen og ettermiddagen, og altfor mange midt på dagen.
Norske politikere trenger å lære seg at det er bare to måter å håndtere en knapp ressurs på: Pris eller kø. Med fri prisdannelse vil prisen gå opp inntil det er nok biler tilgjengelig. Holder man prisen fast (og gjerne lav) blir det kø i stedet – som regel kø av pasienter (det havner i avisen), men her forleden talte jeg 83 ledige drosjer ved Oslo S, så utenom rushtiden er det kø av sjåfører.
Løsningen er der allerede
Det er behov for å tenke nytt. La meg se:
- Finnes det en metode som gjør at vi kan mobilisere flere biler når vi trenger dem og ikke ha dem stående rundt omkring ellers?
- Finnes det en metode som lar pasientene bruke all tilgjengelig kapasitet, ikke bare bilene fra det firmaet som la inn det laveste budet
- Mens vi er i gang, finnes det en metode der passasjeren kan vurdere hvordan den enkelte sjåfør gjør jobben (for å sikre pasientenes servicebehov) samtidig som sjåføren kan vurdere passasjeren (for folk som trenger syketransport, kan iblant være vanskelige og la det urettmessig gå ut over sjåføren.)
Alle som ikke har tilbrakt de siste årene på et offentlig anskaffelseskontor eller i administrasjonen i et drosjeselskap, vet naturligvis at dette finnes – bare ikke i Norge.
Løsningen heter Uber og består i en app og en plattform som håndterer rekruttering, bestilling, betaling, navigasjon og vurdering. Alle som har ledig kapasitet, kan registrere seg og kjøre folk, og ingen trenger å forholde seg til kontanter.
Nå er Uber et amerikansk selskap med tvilsomt forhold til arbeidsmiljølov og en lei tendens til ikke å ville betale skatt. Omtrent som en del taxiselskaper. I Norge vil vi at naturlige monopoler skal være offentlig styrt. Hva om vi laget en løsning drevet og betalt av det offentlig?
Hva med en Uber-lignende løsning drevet av det offentlige?
En felles, Uber-lignende transportplattform for all offentlig betalt transport i hele Norge ville lete etter ledige biler hos alle taxiselskaper og tildele bil ut fra hvem som er nærmest.
Pasientene ville få vite hvilken bil som kom, når den kom, og når de ville være fremme (noe legen sikkert setter pris på også). Sjåførene kunne melde inn hvor de var i hele Norge og øyeblikkelig vite hvordan markedet så ut. Er prisen for lav til at de vil kjøre, kan systemet øke prisen til noen vil kjøre.
En slik løsning vil forenkle livet for passasjerer og sjåfører. Flinke sjåfører med fornøyde passasjerer ville få bedre betalt. Taxiselskapene ville bli et fordyrende mellomledd som etterhvert ville forsvinne, men de er ikke verneverdige.
Hvis man virkelig vil være kreativ – og grønn – kunne man jo utvide plattformen til også å omfatte annen ledig transport: Ambulanser på vei tilbake til basen, privatpersoner som regelmessig tar lange bilturer likevel, egentlig hvem som helst som har ledig kapasitet til å ta toppene.
Tenk om jeg kunne ta med meg en pasient neste gang jeg skal til Hamar eller Sandefjord for å holde foredrag? Jeg er ikke interessert i pengene, men plattformen kunne jo ha en funksjon så man kunne sende dem til Leger uten Grenser eller Barnekreftforeningen i stedet, omtrent som grasrotandelen til Norsk Tipping.
Kan vi ikke bare gjøre det?
Elin Ørjasæter skrev en gang om meg at jeg har «oftest rett, men gjerne ti år for tidlig.» Jeg er helt sikker på at en slik offentlig transportplattform er hva vi ville ende opp med. Om en ti års tid.
Siden vi vet hva fremtiden vil bringe, kan vi ikke like gjerne bygge den med en gang i stedet for å flikke på det vi har, som aldri egentlig har fungert?
Det vil riktignok kreve regelendringer, at man krysser organisasjonsgrenser, og at noen organisasjoner og firmaer dør, at nye oppstår. Ikke minst krever det at man setter seg ned og tenker: Hvis jeg skulle gjøre dette fra bunnen av, fra scratch, hvordan ville jeg gjort det?
Det er det vi har en digitaliseringsminister til, ikke sant?
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i nettavisen digi.no 10. ferbruar 2019 med overskriften «Pris, kø, og Uber. Og pasientkjøring».
Tekst: Førsteamanuensis Espen Andersen, Institutt for strategi og entreprenørskap ved Handelshøyskolen BI.