De bedriftslederne som er mest interesserte i å få historien skrevet, sitter ofte med sin egen historieforståelse. Det kan skape kontroverser.
KOMMENTAR: Einar Lie om bedriftshistorie
Tidligere konsernsjef Jon Fredrik Baksaas i Telenor utgav nylig en bok om sin tid i selskapet. Tidligere og nåværende ledere i selskapet ga på sosiale medier uttrykk for sine positive forventninger til boken.
Det er hyggelig at de endelig fikk en bok å glede seg over. Begeistringen for historiebøker skrevet av utenforstående har ikke vært like stor. I 2006 kom siste bind i et trebindsverk om Telenor, skrevet av faghistorikere. Det er en dårlig skjult hemmelighet at selskapet ikke likte fremstillingen av virksomhetens nyere historie.
Noen år senere ble pressemannen Odd Harald Hauge hyret for igjen å skrive selskapets nyere historie, men manuset ble for en tid siden lagt i skuffen av Telenor. Angivelig fordi han ikke hadde gjennomført mange nok intervjuer, bare 80-100 personer, og fordi selskapet måtte kutte kostnader.
Men man kan jo undres på om det ligger noe annet bak. Jeg kjenner ingen som har intervjuet så mange som 80 personer i tilknytning til et slikt arbeid, og driftsresultatet det året kostnadsklemmen skal ha satt inn, var på 12 milliarder kroner.
Dette er likevel et stille bokhavari. Fjorårets største faglitterære plask var Akers bestilling av en historiebok av forfatteren Henrik Langeland. Røkkes Aker ville ikke trykke boken da manus forelå. Etter en åpen konflikt mellom selskap og forlag ga forlaget ut boken, for så å trekke den tilbake etter at en dyktig anmelder påviste at det var klippet og limt fra andres fremstillinger.En plass i historien
Disse sakene er ikke unike; men de er likevel få i forhold til det imponerende store antall bedrifts- og institusjonshistorier som ustanselig skrives i Norge.
Interessen for bedriftshistorien er bare en liten del av et større bilde. Også tradisjonen med å skrive nasjonens historie med noen tiårs mellomrom er av særnorsk merke.
Samtidig er den norske lokalhistoriske tradisjonen ekstremt vital, med et enormt antall utgivelser av gårds- og stedshistorie, kommunehistorie, etter hvert også historiene til fylker og regioner. Den siste er Sogn og Fjordanes fylkeshistorie, som ble ferdig rett før fylket ble nedlagt - nå er det bare å gå i gang med historien til region Vestland. Og går vi ned på personnivå, har vi hos oss en uvanlig bred interesse for slektsforskning, som også reflekteres i populariteten til NRKs TV-serie «Hvem tror du at du er?», om kjente personers slektsbakgrunn.
I Norge kommer ingen unna historien, selv ikke dem som tror de tror de er opptatt av alt annet enn historie. Ekte fotball- og skøyteentusiaster er i Norge ikke mest opptatt av treningsopplegg, organisering og rekruttering. De er opptatt av kampfakta tilbake til femti- og sekstitallet og rundetidene til Hjallis, Kupper'n og Koss. Hvis ikke tiden 15.46.6 sier deg noe, har du rett og slett ikke greie på skøyter.
Kontroverser har vi alltid hatt
Når bedrifter vil få skrevet sin historie, er det for at virksomhetens tradisjoner og forankring, og gjennom det dets samfunnsmessige viktighet, skal frem. I tillegg blir boken en kilde til selvrefleksjon og til kunnskap for det lesende publikum. Men det er et vanskelig felt. Manusene kan ta for seg forhold noen ville sett unevnt. De bedriftslederne som er mest interesserte i å få historien skrevet, sitter også ofte med sin egen historieforståelse. Denne gjenfinner man sjelden i opprinnelig form når en historiker utenfra har gjort seg ferdig.
Derfor er kontroversene omkring næringslivshistorien like gamle som sjangeren selv. Professor Wilhelm Keilhau, økonom og historiker, sto lenge for de fleste av dem. Hans bind i den norgeshistorien som kom i mellomkrigstiden, skaffet ham skarp kritikk fra en rekke samfunnstopper. Blant dem var Norsk Hydros grunnlegger Sam Eyde og etterkommerne av tidligere finansminister Anton Omholt, som begge var omtalt på utsøkt nedsettende vis. Keilhau ble dømt i byretten, rettelser måtte tas inn, og kommende opplag endres.
Som betalt oppdragsforsker hadde Keilhau en mer servil penn. Men også da kunne det gå galt. Hans bok om det ærverdige Bergenske Dampskibsselskap var skrevet med stor respekt for ledende personer. Han kom imidlertid i skade for å omtale en av pionérene, Peter Jebsen, som en mann fra små kår i Danmark, som arbeidet seg opp da han kom til Norge.
Det var nok godt ment, men familien likte nok ikke at deres norske grunnlegger ble fremstilt som en ung fattigfrans. Et lite tilleggsbind ble skrevet av en av hans etterkommere og visstnok distribuert gratis til alle registrerte kjøpere av boken. Her ble det i skarpt kritiske vendinger og med dårlig skjult indignasjon påpekt at også den første Jebsen kom fra en nokså velholden familie.
I asken og ilden
I dag er mye av arbeidene med bedriftshistorie profesjonalisert. De fleste historikere arbeider med avtaler som eksplisitt sikrer faglig frihet og en plikt til å publisere, og med rådgivende komiteer, der eksterne fagpersoner deltar sammen med representanter for oppdragsgiver. Jeg har selv deltatt i et stort antall slike og er egentlig imponert over hvor bra det vanligvis går når både lyse og mørke sider ved historien trekkes frem. Ikke alltid uten sverdslag, riktignok, men det skal man heller ikke forvente.
Nå finnes det en del eksempler på at store prosjekter er stanset underveis, med henvisning til oppdragsgivers økonomi. Det som alt er skrevet, kan da publiseres. Men også i dette leddet har det vært eksempler på finurlige tilpasninger, som da Freia fikk sin historie skrevet for noen år siden.
Sjokoladeprodusenten var da kjøpt opp av den internasjonale tobakksgiganten Philip Morris. Det var lange diskusjoner rundt manus, men dråpen som fikk askebegeret til å flyte over, var en fin fargeillustrasjon som var satt inn i boken. Her så vi den velkjente Freia-gutten, med «The Marlboro Man» ruvende i bakgrunnen. Freias løsning ble å kjøpe opp hele opplaget for å sikre at ingen bøker kom ut i åpent salg.
Freia, Aker og Telenor er alle forskjellige historier. Aker burde ha spandert bedre faglig støtte for sin forfatter. For Telenors del er det utmerket at Baksaas skriver om sine egne erfaringer og refleksjoner. Frykten for andres historier ser likevel selskapet ut til å dele med Freia, og det ender i samme tvilsomme forsøk på å holde manus unna offentligheten.
Senk skuldrene og få det ferdig. Siste ord er det uansett ikke. Siste ord er aldri sagt om viktige institusjoner.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 16. februar 2019.
Tekst: Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Handelshøyskolen BI.