Har den norske handels- og finanskapitalismen et hjerte, ligger det historisk i Børsen. Nå flagger den ut.
KOMMENTAR: Einar Lie om Oslo Børs
Nylig meldte Finanstilsynet at det går inn for å tillate at én av to utenlandske giganter, Euronext eller Nasdaq, får kjøpe Oslo Børs. Nyheten kommer samtidig med at Oslo Børs feirer sitt 200-årsjubileum som markedsplass og koordinator for handlende og investorer og ikke minst: som symbol på den moderne handels- og finanskapitalismen.
Noen vil nok mene at den moderne kapitalismen er hjerteløs. Men har den norske handels- og finanskapitalismen likevel et hjerte, ligger det historisk i Børsen.
La oss bruke litt på å se tilbake på Børsens historie og spørre hva salget fra norsk til internasjonal kapital innebærer.
Bilder av Børsen
Til sitt pågående jubileum har Oslo Børs fått skrevet en interessant og svært leseverdig bok om veien fra 1819 til 2019, skrevet av historikerne Camilla Brautaset, Gunhild J. Ecklund og Lars Fredrik Moe Øksendal.
Boken viser hvordan børsen sterkt har endret karakter i flere omganger.
Fra 1819 var det i hovedsak en børs for betalingsmidler, for valuta og veksler, det siste var datidens vanligste verdipapir brukt ved større handler. Siden fikk Oslo Børs mer og mer karakter av å være en varebørs, en grosserernes børs.
Oslo Børs var ikke alene om denne oppgaven. Norge hadde på sitt meste 12 børser beliggende i typiske handelsbyer langs kysten. Veien frem mot den enerådende, nasjonale Oslo Børs kom gjennom fremveksten av aksjehandelen, som ble en gryende del av Oslo Børs’ virksomhet sent på 1800-tallet.
Jobbe- og jappetid
Gjennom jobbetiden på 1920-tallet og jappetiden på 1980-tallet er det denne funksjonen, som fondsbørs, som tydelig har plassert Børsen i historiebøker og viktige kulturprodukter.
Bør Børson og brødrene Blystad hører hjemme i hver sin periode og hver sin sjanger, men er likevel eksempler på det litt outrerte bildet av børsliv som er formidlet til omverdenen, særlig til dem som tviler på om kapitalismen har noe hjerte.
Kapitalens nasjonsbygging
Børsen ble til like etter det selvstendige Norges fødsel og er i høyeste grad en del av den norske nasjonsbyggingen, men uten helt å bli anerkjent som dét.
Dette er dels fordi alt som kan knyttes til «spekulasjon», har hatt en dubiøs klang i Norge, mer enn i de fleste andre land. Men også fordi vår nasjonsbygging har vært så tett knyttet til staten og dens virksomhet, til politiske organer og kongehuset – naturligvis supplert med fjell og fjorder, noen malerier av disse, et utvalg store forfattere og noen flinke skiløpere.
Å skape rom for handel og finansiering, spre informasjon videst mulig, lage regler og bygge tillit og ikke minst slå ned på dem som bryter regler og skaper mistillit, er også viktig nasjons- og samfunnsbygging. Her er Børsen rolle som samfunnsbygger ubestridelig, og den er kanskje den nasjonale institusjonen som i størst grad har vært drevet nedenfra, av privat initiativ.
Den storslåtte børsbygningen ned mot Oslo havn ble reist ved private midler gjennom et krafttak i en langvarig økonomisk krisetid. Den løpende virksomheten ble organisert som en stiftelse, finansiert av en avgift ilagt alle forretningsdrivende i hovedstaden, en slags skattlegging utenom offentlige kasser.
Markedsinformasjon til folket
Boken om Børsens historie gir fascinerende bilder av hvordan Børsen systematisk arbeidet for å organisere en markedsplass, særlig gjennom å tilgjengeliggjøre informasjon i et samfunn der selv dårlige nyheter flyttet seg langsomt.
Børsens leseværelse samlet kursnoteringer, norske og utenlandske aviser og tidsskrifter samt mengder av oppslagsverk. Børsen ble storkunde hos telegrambyråene da disse kom.
«Dette er Oslo Børs»
Med radioen ble Børsens noteringer fra 1925 av vidt spredt gjennom de daglige børssendingene fra NRK. Her ble valuta- og aksjekurser meddelt nasjonen (med «kjøper», «selger» og «omsatt») opplest i monotont stemmeleie.
Selv husker jeg sendingene godt fra barndoms- og ungdomstid, da vi kun hadde én radiokanal å høre på. Jeg husker også at jeg overhodet ikke forsto hva det hele dreide seg om, utover en vag fornemmelse av at dette var en slags meteorologisk rapport for det økonomiske liv, på linje med morgentemperaturene i Karasjok og på Blindern, som ble opplest med omtrent samme stemmedynamikk.
Borgerskapets gapestokk
Regler for hvordan handlende skal opptre, har også vært en viktig del av Børsens virksomhet. Disse har tidvis vært under press. Nær vår tid, på 1990-tallet, fikk Børsen et dårlig rykte som «innsidebørs», og Børsen selv gjorde et krafttak for å få orden i rekkene.
1800-tallets system var annerledes, men sikkert effektivt nok. Børsen meglet i konflikter og avgjorde tvister. De som kom tapende ut, fikk noen dager på å gjøre opp for seg. Ble fristen overskredet, ble navnet deres ført opp på «den sorte tavle», godt synlig for alle som var innom Børsen. Da hadde vedkommende 24 timer på seg til å betale en større bot og slik få navnet sitt fjernet.
Hvis ikke, ble navnet stående på den sorte tavlen i den økonomiske offentlighetens storstue i et helt år, til avskrekking og advarsel.
Den moderne Børsen
Reguleringer og skatteregler holdt Børsen i dvale gjennom store deler av etterkrigstiden. Men den våknet voldsomt til liv på 1980-tallet, ble etter hvert omgjort til aksjeselskap og har siden vokst med norsk og internasjonal økonomi.
Samtidig er nasjonale børser samlet i større eierskap. Her hjemme skulle man kanskje ventet store politiske protester mot nyheten om utenlandsk oppkjøp. Men slike har ikke kommet, og dét er forklarlig: Oslo Børs vil fortsatt ligge der etter et oppkjøp. Aksjemarkedene er fullt internasjonale. Det handles i sann tid, og Børsens basisteknologi er i dag importert fra andre.
Børssendingene er erstattet av internett, og den sorte tavle er annektert av Økokrim. Dessuten har, som nevnt, aldri Børsen helt nådd opp som kulturelt bærende symbol.
Paradoksalt og litt vemodig
Men samtidig har Norge et større internasjonalt kapitaleierskap enn noen gang, gjennom statskontrollerte børsgiganter som Statoil, Telenor, Hydro og DNB – og ikke minst det statlige Oljefondet. Dette vil fortsette å vokse i fremtiden.
Det er derfor litt paradoksalt, og for mange eldre, nasjonalt orienterte forretningsfolk sikkert litt vemodig, at den tradisjonsrike privateide markedsplassen samtidig står foran utflagging.
For disse får det være en trøst, mager riktignok, at staten, kongehuset, norsk natur og flinke skiløpere for de fleste er viktigere nasjonale symboler og fortsatt vil være med oss.
Referanser:
Brautaset, Camilla, Gunhild J. Ecklund og Lars Fredrik Øksendal (2019): Børsen. Markedsplass og møteplass 1819-2019. Universitetsforlaget.
Denne artikkelen er først publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 14. april 2019.
Tekst: Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Handelshøyskolen BI.