Kolonihagene øker boligprisene – og representerer velferd kun for noen privilegerte få.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om boligmarkedet

Aftenposten presenterte litt av et dilemma i mars 2019: Oslo må velge mellom å kutte noe av kolonihagene eller kutte i planlagte sykkelstier. For noen er dette et nærmest umulig valg mellom to goder.

I realiteten burde valget være enkelt: Prioriter sykkelstiene. De forbedrer miljøet, fremmer helse, forhindrer ulykker og reduserer bilkøene.

Hva så med kolonihagene? De øker boligprisene – og representerer velferd kun for noen privilegerte få. Konsekvensene av å ha hytter i sentrum i en hovedstad med skyhøye tomtepriser, er at småbarnsforeldre får mindre tid til barna sine.

Hvis du synes den sammenhengen var noe drøy, kan jeg bare si: Følg med, her kommer resonnementet.

Tomtemangel i sentrum

Det koster like mye å bygge et rekkehus på 140 kvadratmeter på Gaustad som i Larvik. Når boligprisene likevel er himmelropende forskjellige, skyldes det prisene på tomtene. I utgangspunktet virker dette kanskje snodig, ettersom vi ikke har mangel på tomter i Norge. Det er bare å se ut av vinduet når du flyr fra Oslo til Bergen.

Men det vi har mangel på, er tomter i sentrum. Grunnen er selvsagt geometrisk. Sentrum er begrenset i to dimensjoner – og her i nord også i tre dimensjoner. Vi kan ikke bygge høyt uten lange skygger.

Årsaken er kunnskapsøkonomien

Men hvorfor er etterspørselen etter sentrale tomter så høy? Svaret er knyttet til kunnskapsøkonomien. Historisk har vi i Norge levd av fisk, landbruk og skogbruk. For ikke å si aluminium og olje. I dag lever vi også av å produsere kunnskap, og i kunnskapsøkonomiens tidsalder er spørsmålet hvor og hvordan ideer genereres, stordriftsfordeler utnyttes og nettverkseffekter skapes.

Alle tre innebærer at det er gunstig å plassere Gunn og Christine nær hverandre. Muligens høres det paradoksalt ut at software-ingeniører må jobbe to meter fra hverandre når de kunne ha jobbet tusen kilometer fra hverandre. Men ved å se på boligprisene, skjønner vi at de foretrekker det. De sier at det er slik ideer oppstår. Inntil avatarer fungerer, vil folk i kunnskapsøkonomien arbeide fysisk nær hverandre. De aksepterer å stange i køer om morgenen for å komme inn til kolleger.

Samfunnet må velge

Men pendlingen liker de ikke. Derfor oppstår det ønsker om enten å plassere mange boliger sentralt (tett og høyt) eller å fremskaffe hurtige transportformer (lyntog). Hvis vi velger bort begge, blir det dyrt å bo sentralt. Når det da er kø på veiene til sentrum, blir det kø på visningene i sentrum.

Det avspeiler seg i høye tomtekostnader. Det innebærer at noen unge programmerere som jobber i Nydalen, vil måtte bo i Drammen i stedet for på Gaustad. Da bruker de én time mer på toget – og det betyr én time mindre med barna.

Samfunnet må velge. Det er fristende å posere med gode meninger og være for urbant landbruk, hytter i sentrum, lav fortettingsgrad og sykkelstier. Nå hamrer småbarnsforeldre med slitne hender på byporten, og skal vi slippe dem inn, må det fristilles sentrale, byggeklare tomter. Kolonihagene kan være et sted å starte, for ikke å si et sted å slutte.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 26. april 2019 (og på nett dagen før) under vignetten «Signert».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Erling Røed Larsen, forskningssjef ved Housing Lab, Oslo Met og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på