Det er du som jobber i kassa på Rimi nå, skriver Gudmund Hernes.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om samfunn
Bare ett ord kan karakterisere henne: Virtuos! Hun hadde fingerferdighet som en verdensvant konsertpianist, simultankapasitet som en kinesisk sjonglør og hukommelse som en stor harddisk. Hun mestret stress og kiv som en rutinert fotballdommer.
Jeg tenker på kassadamen på Bua på Ustaoset for en mannsalder siden. Særlig under påskekøene utøvet hun sitt artisteri: med alle priser i hodet, en stri strøm av alskens varer og en uendelig kø av utålmodige kunder. Hun var makeløs og uerstattelig.
- Les også: Når klikk erstatter butikk
Å sitte i kassa på Rimi
«Å sitte i kassa på Rimi» var lenge en fellesbenevnelse på et ufaglært yrke man kan starte i uten erfaring, i en jobb rangert nede på totempælen. Mange kan erstatte dem som sitter i kassa, derfor er lønnen måtelig.
Det var ikke alltid slik. For generelt har alle kolonialbutikker gått gjennom tiår med innovasjoner. Ekspeditører à la Bør Børson – som veiet mel og målte sirup – er avløst av reoler med ferdigpakkede varer som vi selv legger i handlevognen. Vi triller den selv til kassen der prisene skanner en strekkode med en laser og et pip. Etterfyllingen av hyllene skjer ved at kasseapparatene registrerer restbeholdningen og automatisk bestiller det som må til for å unngå manko.
Kundene overtar stadig mer av jobben
Automatisering betyr altså at kundene selv overtar en stadig større del av butikkjobben. Dette fortsetter. Nå skanner du selv varene i handlevognen.
Så om du ikke har oppdaget det: Nå er det altså deg som har overtatt kassa på Rimi! Selv om du er klønete og ikke kan måle deg med virtuosen som tastet inn alle priser på Ustaoset.
Og ikke bare jobber du for Rimi, eller Coop Norge, som det heter nå. Du betaler med kort eller Vipps, så du har også overtatt deler av jobben til bankfunksjonærer.
Konsumenten er konge
I standard økonomisk teori er forbrukeren herren på markedet – ja, konsumenten er konge! Produsentene må tilpasse seg våre vaner og våre luner – det er etterspørselen som driver systemet. Det gir ikke bare billigere varer – det gir også samfunnsmessig effektivitet fordi produksjonen legges til de best egnede steder og fremstillingen skjer med de best utviklede metoder.
I moderne utgave gir dette mindre rom til den tredje mann i produksjonstrianglet – arbeidstageren. For det er et paradoks at et vi kaller automatisering også innebærer ekspropriering – altså at vi som kunder og konsumenter overtar mer av arbeidstagernes gjøremål. Automatisering betyr i stor grad at du og jeg gjør jobben selv.
Forbrukere forener to roller
Altså: På den ene side blir vi mer og mer kunder som kan raskt klikke oss til kjøp. På den annen side gjør vi mer av det som før var andres arbeid: Billettøren erstattes av appen, ekspeditøren av innsjekkingsautomaten, og portøren av trillekofferten som du selv fester bagasjelappen på før du lemper den ved «bag drop».
Lettelsene for forbrukerne betyr at vi selv må utføre mer av selve jobben – og at vi alle overtar deler av andres jobber. Forbrukeren blir arbeider og må forene to roller i samme person.
Nedbemanning som motstykke
Overføringen av arbeidsoppgaver til forbrukerne har sitt motstykke i nedbemanningen av arbeidstagere. De etablerte profesjoner vil prøve å verne om jobbene og verden som var – ikke bare mot teknologien som trenger seg på, men også mot den globale konkurransen som trenger seg inn.
Vi har nettopp hatt den første streik av millionærer – flyvere i SAS som så sin yrkesfremtid truet.
Og vi ser at Uber, som gir utvilsomme forbedringer for taxikunder, bygger på en forretningsmodell som går ut på å hyre sjåfører som kan bestemme sin egen tidsplan, men som er underbetalte, uorganiserte og er uten rettigheter til syketrygd eller pensjon. Og der innovatørene og investorene kan høste store gevinster fordi det lille de betaler til den felles velferd går til skatteparadiser.
Etter oss kommer robotene
Selv dette kan være en overgangsfase. For etter oss kommer robotene. Ikke klager de, ikke har de familie, ikke organiserer de seg og ikke streiker de: Mandag 20. mai 2019 kom de første selvkjørende busser i Oslo.
Med dette i minne, bør man huske en ting til: Markedet er ikke noe som er. Det er noe vi beslutter. Det er et spørsmål om politikk. Også vår historie skaper vi selv.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 24. mai 2019 under vignetten «Påfyll».
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI.