Effektivisering i arbeidslivet har ført til umenneskelige arbeidsforhold.

Tirsdag 13. august 2019 lanserte norsk presse tre indirekte ‘anslag’ mot den norske modellen. I Dagens Næringsliv leste vi om at norske styreledere er blant de dårligst betalte og at det er «helt absurd at økt ansvar ikke gir høyre honorarer».

I Aftenposten utbasunerte Abelia over to helsider et krav om flere norske Bill Gates og Mark Zuckerberg. Hovedbudskapet var at og universitetene må koble seg tettere opp til næringslivet og at politikerne må investere mer i super-tekno-entreprenører.

For å helle mer bensin på bålet, skrev Trond Blindheim og Thor Øivind Jensen – i samme Aftenposten-utgave – en kronikk som hevdet at «å utdanne humanister er bortkastet med tanke på å få en relevant jobb. En slik utdanning bør få mindre støtte».

De tre anslagene har flere felles hovedtrekk:

  1. De påkaller sterkere kommersiell konkurranseorientering i norsk næringsliv og utdanning.
  2. De er fokusert på profitt som mål på relevans og nytte.
  3. Jensens og Blindheims kronikk i Aftenposten definerer etikk, filosofi, litteratur, kultur og historie som «unyttige» og dermed mindre støtteverdige.

La oss se nærmere på hva de tre kravene innebærer for den nordiske modellen.

Konkurranse og rettferdighet

Som vi har vist i boken Sustainable Modernity: The Nordic Model and Beyond (2019), er styrken i den nordiske modellen nettopp bygget på balanse og produktivt samspill mellom konkurranse på den ene siden og samarbeid og rettferdighet på den andre.

Opptrapping av styrehonorarer mot internasjonale nivå og visjonen om teknokratisk elitisme kan, slik vi ser det, forenes med den norske/nordiske modellen – men under en vesentlig forutsetning: Nemlig at man samtidig forsterker inkluderende og rettferdighetsskapende initiativ.

Hvis vi skal oppnå konkurransekraft kun med liberalistiske virkemidler, vil vi kanskje skape produktivitet på linje med USA. Men vi vil også importere deler av USAs ulikhet, sosiale utstøting. Dette betyr forvitring av den norske modellen.

Unik nordisk humanisme

I boken argumenterer vi også for at evnen til å opprettholde et inkluderende og rettferdig samfunn, og samtidig høste konkurransefordeler ved samarbeid, er forankret i kulturelle verdier som vil alvorlig svekkes under ensidig kommersialisering. Vår humanistiske arv – som Jensen og Blindheim vil nedprioritere – er således snarere en kilde til bærekraftig modernitet enn unyttig pynt på den økonomiske kaken.

Det finnes en ganske unik nordisk humanisme som konsekvent og over generasjoner har fremmet dyder som ansvar samarbeid, samfunnsengasjement og rettferdighet. Den går tilbake til Hans Nielsen Hauges modell for sosialt entreprenørskap som har ‘sivilisert’ norsk kapitalisme.

Den var sentral i den grundtvigianske dannelsesmodellen, som lanserte et ideal av tolerant og inklusivt fellesskap og betydningen av samfunnsengasjement. Den ble formidlet av innflytelsesrike forfattere og samfunnsbyggere fra Wergeland, Bjørnson, Nansen og Lagerlöf til Næss.

Resept på sivilisatorisk kollaps

Styrken ved den humanistiske arven var nettopp at den ikke var underlagt kortsiktig profittimperativer, og dermed kunne skape et robust fundament for et bærekraftig og samarbeidende samfunn. Blindheims, Jensens og Abelias etterlysning av en ensidig satsing på tettere kobling mellom universitet og næringsliv kan underminere dette fundamentet.

Som mange allerede har påpekt, kan ekteskapet mellom marked og vitenskap begrense uavhengig og kritisk tenkning. Dessuten kan ensidig invasjon av næringslivslogikk med profitt i førersetet, langt inn i andre livssfærer, svekke våre etiske og demokratiske idealer. Dette har allerede skjedd i USA. Vil vi også ha det i Norge?

Og Abelias helt, Mark Zuckerberg, er han virkelig en attraktiv rollemodell? En etter sigende autistisk overyter, som tolker verden som et teknisk puslespill, som stiller seg uforstående til verdien av sannhet, til frihet og faren ved Facebooks hyppige bruk til overvåking og vold. Overinvestering i teknisk kommersialisering samt grovt underinvestering i grunnleggende etikk og bindende regulering er en resept på sivilisatorisk kollaps.

Populistisk mobilisering

Det mest ironiske er at mens liberale vestlige eliter overekspanderer markedet og overkjører ‘unyttige’ kulturelle verdier, tar autoritære nasjonalistiske grupper dem i bruk. De forstår betydningen av sentrale verdier og symboler, nasjonal historie og identitet, religion fellesskap og moralsk tilhørighet. Ved hjelp av sjamaner som Steve Bannon og Dominic Cummings er de mestre i populistisk mobilisering.

For å møte disse utfordringene trenger liberale samfunnet å sette humanistisk kompetanse i sentrum, ikke i utkanten av den teknologiske utviklingen. Våre liberale institusjoner hviler på toleranse, pluralisme og etisk ryggrad, kjernen i humanistisk ’bildung’.

Det er kun takket humanistisk dannelse at vi kan klare å skape barrierer mot flommen av falske nyheter og ideologiske fiksjoner som oversvømmer samfunnet.

I tillegg til å styrke liberale humanistiske verdier trenger samfunnet å opprettholde både produktivitet rettferdig fordeling. Man burde kanskje innføre en ny handlingsregel der økt lønn og styrehonorarer til eliter krever at man samtidig forsterker inkluderende og rettferdighetsskapende initiativ, som for eksempel økt minstelønn og høyere pensjon for lavtlønte. I Sverige rapporteres det om økt ulikhet fordi lønnene går opp, mens sosialstønadene stagnerer.

Polsk problem i Norge?

De tvetydige konsekvensene av manglende evne til rettferdig fordeling og effektene av et ensidig nytteorientert samfunn som kretser rundt den rasjonelle, egoistiske gullkalven, er allerede tydelige i et land som Polen.

De siste to tiårene har polske politiske eliter vært fiksert på å skape et økonomisk mirakel. De fetisjerte brutto nasjonalprodukt. Effektivisering i arbeidslivet har ført til umenneskelige arbeidsforhold.

I dag er Polen et av de få land i Europa som viser sterk økonomisk vekst og relativt lav arbeidsledighet. Det er bare ett problem: Landets eliter kan ikke samarbeide og ungdom lider av politisk analfabetisme.

Altfor mange polakker vet ikke hvorfor de trenger å stemme, og hvorfor uavhengige domstoler eller frie medier er viktige. For dem er det ingen forskjell mellom sosialdemokrater og autoritære populister. Vil vi i Norge ha den polske modellen?

Referanse

Artikkelen ble først publisert som en kronikk i Aftenposten 23. august 2019.

Kronikken er basert på forskning innen UiO:Norden-programmet.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på