Ingen nevner de store ekstrainntektene som staten har fått fra fastlandsøkonomien på grunn av ringvirkninger av oljevirksomheten. Heller ikke de varer evig.

For en gangs skyld har statsbudsjettet fått skryt av mange makroøkonomer. Det er stramt. Finansministeren begrunner den nye holdningen med at det er like viktig å stramme til i gode tider som å pøse på i dårlige tider. Det har hun rett i. Men hennes egne beregninger tyder ikke på at tidene er så fantastiske.

Det kan vi lese ut av Finansdepartementets justering av det oljekorrigerte underskuddet for det de mener skyldes konjunkturelle faktorer.

Jeg tenker altså på forskjellen mellom «oljekorrigert underskudd» og «strukturelt oljekorrigert underskudd». Det er uttrykk som neppe hadde vunnet noen konkurranse om leservennlighet. Ikke desto mindre uttrykker de departementets oppfatning av hvor konjunktursituasjonen ligger. I og med at det strukturelle underskuddet for 2020 er større enn det ujusterte, sier tallene for så vidt at tidene er gode. Men justeringsbeløpet utgjør mindre enn en halv prosent av budsjettets totale utgifter. Det tilsvarer mindre enn en tiendedel av de tilsvarende tallene for 2007 og 2008, som Finansdepartementet regner som siste konjunkturtopp.

Hvorfor er regjeringen da så opptatt av å stramme inn akkurat nå?

En mulig årsak kan være valutakursen. Krona har som kjent svekket seg betydelig siden vinteren for halvannet år siden. Det har i seg selv fått fondsverdien til å stige i norske kroner. Bare i fjor fikk kronesvekkelsen fondet til å stige med om lag 250 milliarder. Tre prosent av det er 7,5 milliarder. Hvis regjeringen tror at kronekursen skal tilbake til gamle nivåer, gir det god grunn til å være forsiktig.

Når en valutakurs beveger seg så mye som den norske kronen nå har gjort, kan det virke nærliggende å tro at den snart skal vende tilbake til gamle nivåer. Erfaring viser imidlertid at dette sjelden stemmer. Faktisk har ingen til dato klart å formulere en prognosemetode som konsekvent gir bedre resultater enn å tro at dagens kurs vil vedvare.

Selvfølgelig vet alle at kronekursen ikke vil holde seg konstant; problemet er å kunne spå hvilken vei den går. Dette synes jeg gjør det vanskelig å bruke kronekursen som grunn til å holde igjen på offentlig pengebruk.

Det som nok heller har fått regjeringen til å holde igjen, er erkjennelsen av at de store oljeinntektene ikke kan ventes å fortsette. Litt paradoksalt er dette for en regjering som insisterer på at oljevirksomheten skal fortsette så lenge det er olje igjen. Men det vil jo i beste (eller verste) fall bare innebære en utsettelse av den nedtrappingen som en dag må komme.

Jeg mener dette kan innebære enda større utfordringer for budsjettpolitikken enn det dagens politikere går ut fra. For det staten får ut av oljevirksomheten, er ikke begrenset til det oljeselskapene selv betaler, det som på departementalsk heter «statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten». I tillegg kommer det ringvirkningene av oljevirksomheten har gitt av lønnsomhet og lønnsutvikling i fastlandsøkonomien. Det har gitt den norske staten inntekter som våre naboland bare har kunnet drømme om.

grafikk_dn.jpg

Selv om vi ser bort fra direkte oljeinntektene, mottok den norske staten i fjor nesten 50 prosent mer i inntekter per innbygger enn tilsvarende for den svenske staten, regnet i samme valuta. Så sent som ved århundreskiftet lå den norske og svenske staten omtrent likt i så måte.

Bare en liten del av oppgangen kan forklares av sterkere utvikling i norske enn svenske kroner.

En annen liten del kan forklares av litt sterkere vekst i produksjon av varer og tjenester. Men det aller meste dreier seg om at norske bedrifter har hatt langt mer fordelaktig utvikling når det gjelder prisene på det de produserer. Det skyldes først og fremst den sterke etterspørselen etter varer og tjenester fra fastlandsøkonomien som oljevirksomheten har stått for. Dette etterspørselspresset vedvarer faktisk fortsatt tross oljeselskapenes forsøk på å presse prisene nedover.

For fastlandsbedriftene har dette blitt inntekter og for deres ansatte god lønn. Slikt betaler vi skatt av; og når pengene brukes, betaler vi moms og andre avgifter. Men alt skyldes altså i siste omgang oljevirksomheten.

Etter som den avvikles, vil også disse ekstraordinære statlige inntektene forsvinne. Det vil gjøre fremtidig budsjettarbeid ekstra krevende.

Til dags dato har jeg ikke sett noen politikere, i regjering eller opposisjon, peke på disse utfordringene.

Referanse

Artikkelen ble først publisert på DN.no 16.10.19.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på